Veien oppover Ekornstien var lengre enn de hadde trodd. Det snødde fremdeles intenst. Bilen klarte knapt å holde seg på veien. Dette måtte da være langt over minimum brøytehøyde for en kommunal veitrasè.
– Mobilen klikker, kom det fra tvillingen i tyveårene til høyre i baksetet. – Den klikker ikke, det er ikke 4G, svarte IKT-sjefen. Han satt i midten.
– Hæ? Jeg har jo masse 4G?
Tvillingen i tyveårene i venstre baksete himlet med øynene. – Dust. Det er ikke dekning her. Vi er så langt fra sivilisasjonen at det ikke er dekning lenger.
– Hva er vitsen med 4G når det ikke er dekning? Høyre tvilling vred seg i settet.
Sjåføren kunne se i bakspeilet at IKT-sjefen himlet med øynene.
Så han var altså faren til tvillingene, eller stefar, eller noe. De hadde kommet sammen ut fra togstasjonen og sa lite. Tvillingene het Even og Ellen. IKT-sjefen het visst Jon, men presenterte seg som IKT-sjef, kanskje fordi han konstant måtte hjelpe de tilårskomne barna sine med mobiltrøbbel – hvem vet.
Litt lengre opp i gaten hadde de plukket opp nordlendingen på busstasjonen – grønn boblejakke og oransje bag, akkurat slik det hadde stått i tekstmeldingen. Han var kald, nedsnødd og fåmælt, med lett utstående ører som syntes ekstra godt fordi fyren var glattbarbert på hodet og hadde klart å gå ut i dette været uten lue.
Så var de fem, på vei oppover mot den største villaen øverst og innerst i den fineste åsen. Ekornstien 974.
Dr. Juris Sven Kaas-Lycke hadde nærmest isolert seg der etter at han endelig gikk av med pensjon i åttiårsalderen. Sjåføren husket ham fra jusstudiene. Det var han som satt bak en murvegg og tenkte på verden – uten å forholde seg til den. Han hadde sittet i KOFA en del år også. Etter hvert ble han syvende far i huset med en mening om alt. Så stilnet det.
Overraskelsen var dermed stor når det kom en SMS dalene inn på en skjærtorsdag:
«Du skal besøke meg. På veien skal du plukke opp tre personer fra 17:20-toget og deretter en nordlending med grønn boblejakke og oransje bag ved busstasjonen.»
Så hva gjør man? Man besøker sin gamle professor, og gjør som han sier.
Biter av en gavlspiss med dragehode kom til syne over tretoppene. De nærmet seg.
Rundt siste sving møtte de den legendariske og sterkt vernede villaen i dragestil. Men foran den møtte de en port som var låst. Ingen ringeklokke. Likevel, porten var såpass lav at man kunne skritte over. Sjåføren nikket til de andre, og de fulgte etter. Bilen fikk stå der og snø ned.
Det var mye mer snø innenfor porten – her hadde det åpenbart ikke vært brøytet på en stund. De titalls meterne opp til huset foregikk i stillhet, bortsett fra tidvise grynt fra tvillingene. De var hverken skodd eller mentalt forberedt på slike strabaser.
Oppe ved døra snublet nordlendingen over noe på bakken, men gikk videre. De banket på.
Ikke noe svar. Døra var åpen.
Det var like kaldt inne som ute. Ingen strøm og ingen varme. I enden av den store hallen var det et stort ildsted, oppført i granitt, påført årstallet 1894.
Mens de andre gikk rundt og lette etter professoren, fikk IKT-sjefen liv i ildstedet. Varmen begynte allerede å merkes rundt chesterfieldstolene ved ildstedet når sjåføren og tvillingene kom tilbake, alle med samme melding: ingen professor.
Det var her den ene tvillingen fikk en meltdown. Kulde, våte sko og mangel på 4G ble for mye. IKT-sjefen trøstet som best han kunne.
Den andre tvillingen trakk opp mot ildstedet og lette etter ildraken for å flytte litt på de store eikekubbene som var i ferd med å ta godt fyr.
Ildraken var borte. I det tvillingen skulle til å påpeke dette, kom lyset på. I et hjørne begynte en platespiller å spinne seg opp i riktig hastighet igjen midt i en Puccini-opera. Typisk.
Nordlendingen kom inn fra kjøkkenet. – hovedsikringen var gådd. Æ bytta han.
Det var vel omtrent det første sjåføren hadde hørt ham si.
– Vi får gjøre opp litt status, da, sa sjåføren. Nordlendingen fulgte ham med blikket mens han satte seg. – Vi er altså invitert hit av Sven Kaas-Lycke. Stemmer? Sjåføren så rundt på de andre. Tvillingene var mer opptatt av bilder på veggene og så ikke ut til å lytte, men IKT-sjefen nikket. Nordlendingen stirret på sjåføren og sperret øynene litt ekstra opp. Deretter så han inn i flammene. Det var vel et slags OK.
– Så kommer vi fram og finner døra åpen og ingen Sven. Sikringen har gått midt i musikken. Bilen og veien er snødd ned og vi har ikke mobildekning. Noe mer?
– Ildraken mangler, kom det fra den ene tvillingen.
– Nei, se her! Den andre tvillingen hadde funnet et interessant bilde på veggen.
Bildet viste en kvinne i førtiårene, åpenbart tatt for en del år siden på en uterestaurant et sted i Syden. Hvit duk, litt ordentlig bestikk og lysestake. Ovenfor henne satt … joda, det var utvilsomt Dr. Juris Sven Kaas-Lycke. Settingen var åpenbart mer amorøs enn profesjonell.
– Mamma? Utbrøt den andre tvillingen.
– Dæven, kom det fra IKT-sjefen.
Så der satt altså Gro, moren til tvillingene og kona til IKT-sjefen, sammen med den gamle professoren. Fra hjørnet stilnet operaen hen. Platespilleren var av typen hvor stiften gikk automatisk tilbake. Bare peisen laget lyd nå.
Det var kanskje ikke så rart som IKT-sjefen ville ha det til. De hadde jo begge sittet i KOFA i mange år disse to, både Sven og Gro. Gro var en av arkitektene bak det nye anskaffelsesregelverket, og Sven var en svært engasjert kritiker. Kunne det være at de hadde vært mer enn bare profesjonelle på en eller annen konferanse? Hm. IKT-sjefen sa vel noe om at han bare var stefar til ungene. Kunne det være …?
Jo, det var definitivt noe. Sjåføren lot blikket gli over de mange bildene i hallen. Se der ja! Litt bortgjemt i en krok hang bildet fra uteksamineringen til tvillingene.
– Så Sven er faren deres? Sjåføren pekte på bildet og så bort på tvillingene – de så sjokkert tilbake. Nordlendingen reiste seg og gikk mot kjøkkenet. Han kom tilbake med en flaske vin og noen glass. IKT-sjefen tok et av glassene, fylte rikelig på og tømte glasset relativt raskt. Gro ville aldri snakke om hvem som var far til ungene – kanskje ikke så rart.
Så satt de der i noen minutter og nippet til professorens rødvin uten å si så mye. Brått slo magen til den ene tvillingen seg vrang, og hun løp mot utgangsdøra. Rett utenfor kunne vi høre at den uforskammet gode rødvinen og noe lunsj var på vei opp igjen. Så kom et skrik.
De andre løp ut. Nå, med utelyset på, kunne man skimte en fot – med tøffel.
Sjåføren og IKT-sjefen fant kost og spade og hadde snart avdekket resten av personen – med tøfler, slåbrokk og et stort hull i bakhodet. Det var utvilsomt en nylig avdødd Dr. Juris Sven Kaas-Lycke som lå der. De fant også den manglende ildraken, og en konvolutt i professorens venstre hånd.
IKT-sjefen foreslo at de skulle gå inn i varmen igjen – innesnødd uten mobil eller fasttelefon var det lite de kunne utrette her ute i kulda. Liket holdt seg jo dessuten kaldt, som nordlendingen påpekte.
Det var en enkel, brun konvolutt, lukket og merket, med bare ett ord: «Oppdragsgiver».
Sjåføren så på de andre, og åpnet den. Inni var det to nye konvolutter, merket A og B.
– Oida – det er sånn to-konvoluttsystem, utbrøt tvillingen som fremdeles hadde mageinnholdet i behold. – det har jeg hørt om fra gamle dager.
– Ja, kom det fra IKT-sjefen, – den ene konvolutten er oppdragsforståelse …
– og den andre er prisen, avbrøt sjåføren.
De så på hverandre. Det gikk opp for dem at alle fire jobbet innenfor samme fagfelt.
De så bort på nordlendingen, som nikket stivt over rødvinsglasset. – Joda, æ jobbe med anbud, æ og.
Hjelpes. Fem innkjøpere var samlet under samme tak, og det taket tilhørte ingen ringere enn landets fremste kritiker av nettopp det de jobbet med – offentlige anskaffelser. Nevnte professor viste seg dessuten å være far til tvillingene, og på toppen av det hele var han nylig myrdet.
– Ja, kom det fra IKT-sjefen, – vi får vel kanskje åpne den første konvolutten, da?
Sjåføren åpnet konvolutt A. Det var flere ark inni konvolutten. Øverst på det første arket sto det «Oppgave 1».
Sjåføren leste: «En leverandør av et sak- og arkivsystem har den laveste prisen og det beste løsningsforslaget, men det er tvil om han oppfyller kvalifikasjonskravet om erfaring fra tilsvarende leveranser…»
Den ene tvillingen rev arket ut av hendene på sjåføren og skumleste videre. Den andre tvillingen leste over skulderen.
– Erfaring av samme art, kompleksitet og vanskelighetsgrad, siterte den ene tvillingen.
– Men er prosjektene offentlige? Kontret den andre
– Det er jo ikke etterspurt!
IKT-sjefen himlet med øynene. Nordlendingen lente seg tilbake i chesterfield-stolen og myste mot flammene.
Tvillingene kranglet frem og tilbake og siterte paragrafer og rettsavgjørelser. Dette var de tydeligvis vant til. Sjåføren innså nå at de begge var høyt betalte advokater som hadde spesialisert seg innenfor regelverket for offentlige anskaffelser. De hadde åpenbart hatt en kometkarriere. Mon tro hva deres nylige avdøde far ville ment om det.
IKT-sjefen prøvde å blande seg inn, men var ikke til mye hjelp. Diskusjonene gikk frem og tilbake. Brått reiste nordlendingen seg opp, nappet arket ut av hendene på tvillingene og kastet det i peisen.
– Neste oppgave, formante han, og satte seg ned igjen.
Sjåføren så bort på to forsmådde advokater som ble bragt til taushet midt i prosedyren. Han kikket ned på neste ark.
– Javel. Oppgave 2: avlysning av konkurranse, leste han og holdt fram arket til tvillingene, som kjapt snappet det til seg.
– Rett til å avlyse, saklig grunn, kom det fra den ene.
– Men var det saklig grunn, kom det fra den andre. Brått hadde de polarisert seg selv igjen, denne gangen for og imot om den stakkars anskaffelsen måtte avlyses eller ikke. Denne gangen gikk det helt til høyesterett før nordlendingen gjorde tegn til å reise seg.
Tvillingene kastet denne gangen arket frivillig inn i flammene, og så bort på sjåføren. Klare for nye utfordringer.
– Tredje oppgave: avklaring i regelverkets del III.
– Forbedring av tilbudet?
– Ja, men er direktivet korrekt oversatt fra EU? Hva med avgjørelsen fra …
IKT-sjefen så måpende fra sitt ene stebarn til det andre. Slik hadde han jo sett dem før, men da gjaldt det lekebiler og hvem som ikke skulle sitte i midten i baksetet. Også i arbeidslivet viste det seg at de altså var eksperter på å krangle.
IKT-sjefen ristet på hodet og gikk ut på kjøkkenet for å finne mer av den gode rødvinen.
Ett nytt blikk fra nordlendingen sendte nok en anskaffelsesfaglig nøtt inn i fortapelsens flammer.
Til slutt var sjåføren tom for både ark og problemstillinger. Alle som en hadde de endt med frenetisk krangling og 0-0 til advokattvillingene. Fra kjøkkenet hørte de et brak.
De løp ut. Der lå IKT-sjefen på gulvet med restene av et rødvinsglass ved siden av seg. Han var åpenbart like død som professoren.
Sjåføren luktet forsiktig på flasken som fremdeles sto på benken. Noe luktet feil, men nå var jo han også ekspert på offentlige anskaffelser, og kunne lite om gift.
– Jeg tror det er best vi ikke rører den flaska, sa sjåføren.
– You don’t say, kontret nordlendingen og gikk tilbake til hallen og stolen foran ildstedet.
Sjåføren og tvillingene lukket døra til kjøkkenet og trakk tilbake til hallen. Sjåføren holdt fram konvolutt B og spurte om han skulle åpne den. Alle nikket. Han åpnet og leste høyt.
«Ja? Har dere innsett hvordan dette regelverket fungerer? Det eneste vi får ut av det, er krangling og høye advokatregninger. Blir verden noe bedre av det?»
Sjåføren kikket opp på nordlendingen og tvillingene. Nordlendingen stirret på ham, med smale, intense øyne. Tvillingene ville ikke møtet blikket hans.
«Det var akkurat det her jeg advarte mot, den gangen for over tjue år siden, da jeg traff Gro. Men hu ville ikke høre. Hu ville ikke høre, og snart vil dere også skjønne hvor feil det var å høre på EU og implementere disse idiotiske reglene.»
Det fortsatte, og det var langt.
Sjåføren innså brått hvordan det hele hang sammen. Han ga brevet til nordlendingen og ba han lese videre.
Så gikk sjåføren bort til tvillingene og hvisket at de skulle gå bort til inngangsdøra og åpne den oransje bagen som nordlendingen hadde satt fra seg der.
– men ikke la nordlendingen se dere. Jeg skal avlede ham.
Sjåføren gikk så bort mot nordlendingen, og latet som han skulle legge på mere ved. Men i stedet for å legge den store eikekubben inn i ildstedet, svingte han den rundt og traff høyrehånda til nordlendingen med ett klask. Blodet sprutet utover chesterfieldstolen, og blandet seg med råflott rødvin fra glasset som glapp ut av nordlendingens venstre hånd.
Samtidig som dette skjedde, fikk tvillingene tak i nordlendingens oransje bag. Uten at de ble spesielt overrasket, fant de både avsagd hagle, pistol, giftflaske og stor kniv i bagen. Tvillingene, som begge hadde noe skytetrening fra før, rettet henholdsvis pistol og avsagd hagle mot nordlendingen.
Nordlendingen vred seg i smerte fra den blodige hånden, men flyttet seg ikke. Sjåføren tok en hvit bordløper fra et sidebord, og slang den over til nordlendingen. Den fungerte greit som foreløpig bandasje. Sjåføren satte seg ned.
– Så, nordlending … du trodde du kunne lure meg? Du hadde tenkt å ta livet av oss alle sammen, du!
Nordlendingen forble taus. Nå som han hadde fått smertene noenlunde under kontroll, gikk blikket sakte tilbake til flammene.
– Jeg må jo si jeg stusset over meldingen jeg fikk, og spesielt hvordan den var skrevet. Sven brukte ikke kommandospråk. Han ville ikke skrevet «Du skal besøke meg». Han ville skrevet «Jeg ber om at du besøker meg». Samme innhold, men høflig. Sven var høflig!
– Det var du som skrev meldingene – etter at du hadde vært her oppe og tatt livet av min gamle professorvenn, og altså også faren til disse to ungene. Sjåføren kikket bort på tvillingene, som kom til å tenke på at de ikke hadde tatt ladegrep på våpnene sine. To klikk hørtes over sprakingen fra flammene.
– Det var du som plantet konvolutten på professoren og puttet gift i flaske nummer to av den råflotte rødvinen der ute på kjøkkenet. Det var du som du satte inn hovedsikringen igjen. Du snubla borti professoren på vei inn døra også, men sa ingenting.
– Men hvordan visste du hvem som ville drikke av den vinen? Det kom fra tvillingen med hagla.
Nordlendingen snudde seg sakte rundt mot tvillingen.
– Det spilte inga rolle. Æ skulle bare knerte dokker, og ha litt moro på veien. Kæm som drakk først var bare litt av spenninga. Nordlendingen smilte bredt. Det så ikke pent ut.
– Javel, fortsatte sjåføren, men du er vel egentlig ikke nordlending er du vel?
Nordlendingen stirret stivt på sjåføren et øyeblikk. Så slappet han av.
– Overhodet ikke. Jeg har ikke vært lengre nord enn Sinsenkrysset, svarte han. Plutselig var nordlendingen blitt østlending.
– Det ante meg, fortsatte sjåføren. Den dialekten din glapp både her og der. Så kanskje vi heller skal snakke om hvorfor du har dratt oss med opp hit? Jeg synes det er noe kjent med deg.
Nordlendingen, som altså egentlig var østlending, sa ingenting så sjåføren fortsatte – det var disse oppgavene i den første konvolutten. Du sa at du jobbet med anbud, men jeg undres om ikke du har vært på … leverandørsiden? Kan det stemme?
Østlendingen gjorde den samme bevegelsen med øynene som han også hadde gjort som nordlending, men sa ingenting. Han bare stirret rolig inn i flammene.
– Eika kommune mot Hefte-Schjøtt entreprenør AS. Der krevde de avvisning av vinner. Var det deg?
– Hei, det var min sak, kom det fra tvillingen med pistol.
Østlendingen sa ingenting. Sjåføren fortsatte – og hva med Herredstad kommune mot Andersen Transport? Der ble det krevd avlysning. Var det også deg?
– Min sak! kom det fra tvillingen med hagle.
– Nettopp! Firmaene dine har brukt disse to tvillingene som advokater, og dere har tapt. Ikke bare her, men igjen og igjen og igjen i alle de sakene du har ramset opp. Og så prøver du å få det til å se ut som at dette handler om at regelverket er ubrukelig?
– Ja, men det ER jo det! Østlendingen spratt opp så brått at han nesten ble skutt to ganger.
– Regelverket er jo helt håpløst – alt vi driver med er jo å krangle i rettsapparatet. Vi får jo ikke gjort noen ting! Og de eneste som tjener penger på dette er jo de to advokatene der borte! Han pekte med den blodige hånda mot tvillingene. Litt blod drypte ned på et tykt, dyrt persisk teppe.
Både sjåføren og østlendingen ble litt avsporet av dette, og kikket ned på bloddråpene sammen. Det der blir dyrt å rense, for den som måtte overta huset.
Så fortsatte sjåføren – jeg tror vi skal snu litt på det. Det er DU som ikke gjør annet enn å krangle. Hvor mye har alle disse rettssakene kostet deg? Ganske mye, vil jeg tro? Kanskje det er derfor vi er her? Sjåføren kikket opp på et bilde på veggen og pekte. Det er deg, ikke sant?
På veggen hang nok et bilde av en uteksaminert ungdom, med lett utstående ører – akkurat som sin far. Denne mannen var i svart-hvitt, og med en mer formell dress med et eldre snitt. Den gode, gamle Dr. Juris hadde åpenbart flere barn på skogen, for det var utvilsomt nord/østlendingen som hang der.
– Du tenkte vel å få dette til å se ut som et familieoppgjør, og så skulle du komme inn etterhvert og kreve arven etter faren din, som enearving?
– Vel, det er jo ikke mine fingeravtrykk på de våpnene, kom det fra østlendingen. Han nikket bort mot tvillingene og smilte. Han smilte faktisk litt for lurt. Tvillingene så ned på våpnene og deretter spørrende bort på sjåføren.
Østlendingen dro da lynraskt fram nok en pistol fra innerlomma på den grønne jakka. Han tok et skritt bakover idet han skulle til å skyte den ene tvillingen.
Men hva skjer? Enhver godseier med respekt for seg selv, har selvsagt en isbjørnfell foran ildstedet. Østlendingen snubler i hodet på isbjørnen, faller bakover og slår hodet i granitten. Han faller død om, og klarer følgelig å søle til den avdøde professorens isbjørnfell i tillegg til det persiske teppet.
Så sto de der da: en sjåfør med en hang for detaljer og to tvillinger som nettopp hadde mistet en stefar, en far de aldri hadde hørt om og en bror de ikke kjente. Samtidig gikk tvillingene en gyllen framtid i møte som enearvinger til Ekornveien 974, og annekset i nr. 975 – byens desidert dyreste eiendommer.
I vinduene ser de skjæret fra gult, blinkende varsellys. Kommunens brøyteentreprenør har endelig rukket å komme seg gjennom roden som inkluderer den hersens lange Ekornveien.
Sjåføren sukket. Så ble det altså ikke påske her oppe likevel.
Det var synd, for det var en fandens god rødvin.
Denne historien er basert på feil fakta. Enhver likhet med virkelige personer er en ren tilfeldighet, noe det forventes at enhver normalt opplyst og påpasselig innkjøper vil forstå.