Nye EU-regler – gode intensjoner, men hva med praksis?

Vi har sett litt på forslaget til nye EU-regler. Selv om enkelte forslag virker lovende, men kan dette fort vise seg å bli mer gode intensjoner enn nyttige forbedringer.

Ny forordning erstatter tre direktiver

Planen er at vi skal få èn EU-forordning som erstatter de tre direktivene om offentlige anskaffelser (2014/24), forsyning (2014/25) og konsesjoner (2014/23). Siden vi snakker om en forordning og ikke et direktiv, så skal regelverket gjelde likt i hele EU/EØS.

En minimumsfrist som passer i KGV-verdenen

En åpenbart positiv nyhet med det nye regelverket som foreslås, er at minimumsfristen for å levere tilbud reduseres fra dagens 30 til 20 dager. En hel måned har i en del tilfeller virket håpløst lenge, og nå som vi for lengst har kvittet oss med papirer, permer, konvolutter og postgang, er tiden absolutt moden til å gi oppdragsgivere et bedre handlingsrom for å tilpasse tilbudsfristen til behovet. For all del, både 20 og 30 dager kan av og til være alt for lite, men nå kan ihvertfall oppdragsgiver vurdere dette selv. Det gir jo også en unnskyldning mindre for å hevde at reglene er for rigide og tar for lang tid. Pluss i margen til EU for dette.

Åpen forhandlingsprosedyre – men er den litt for åpen, kanskje?

For en del år siden fikk vi såkalt «Åpen tilbudskonkurranse» i vårt nasjonale regelverk. Dermed kunne man forhandle med mye større fleksibilitet. Det kan synes som om EU endelig vil slippe opp litt på de utrolig tuklete forhandlingsreglene de har i dag, men det er definitivt ikke snakk om noen parallell til vår åpne tilbudskonkurranse, nei.

Det som foreslås, er at èn standardprosedyre erstatter åpen, begrenset og konkurranse med forhandling, men oppdragsgiver må bestemme før kunngjøring om det skal forhandles. Dagens norske fleksibilitet er altså ikke aktuell.

Det er gledelig at minimumsfristen nå blir totalt minimum 20 dagertotalt i stedet for dagens 30+30, fordi kvalifisering og tilbud slås sammen, så altså teoretisk sett en betydelig forbedring fra dagens opp mot 60 dagers pålagt frist, ned til bare 20. Igjen: det må jo henge sammen med hva du skal anskaffe, men endelig overføres fornuften til innkjøperen. Det er på tide å bli vist såpass tilbud.

Men, og det er et betydelig «men» her: velger du forhandling, må alle kvalifiserte leverandører inviteres til forhandling. Får du 18 tilbud? Ja, da må du i første runde forhandle med alle de 18 leverandørene, så fremt de ikke er avvist.

Det er altså ikke snakk om noen shortlisting/maks antall. Det er først etter første runde du kan redusere hvor mange du forhandler med. Dette kan jo paradoksalt nok føre til at vi får færre konkurranser med forhandling fordi byrden ved å forhandle med mange kan dytte oppdragsgivere over mot «ingen forhandling» – altså kan vi i stedet få mer priskonkurranse, stikk i strid med intensjonen.

Forhåpentligvis lærer oppdragsgivere seg å bli effektive på en første skriftlig forhandlingsrunde. Men det gir jo liten mening å forhandle med leverandører som klart ikke kan nå opp.

Vi skal nok snakke mer om disse reglene i årene som kommer, men her har vi ihvertfall noen ganske håndfaste eksempler på hva vi kan forvente oss om noen år.

Vi har også en del meninger om EUs mer eller mindre gjennomtenkte digitale ambisjoner. Mer om det neste uke.