Vet du hvorfor landet vårt heter akkurat Norge, og hva det kan lære oss om anskaffelser?
Landet vårt er over 1000 år gammelt. Det oppsto på 800-tallet, i vikingtida. Fra et geografisk ståsted har landet vårt noen klare utfordringer. Utenfor vestkysten finner du Nordsjøen, som kan være ganske brutal, spesielt for et åpent vikingskip. Inne på land finner du høye fjell og dype fjorder. Landet er ikke akkurat enkelt til fots heller. Så hva gjør du hvis du vil nordover? Velger du stormfulle hav eller strabasiøse fotturer?
Vikingene fant en løsning. Hvis du leter godt, finnes det en ganske farbar skipslei i skjærgården oppover norskekysten som holder deg vekk fra det verste av Nordsjøen. Det er litt |av en labyrint, og det tok nok tid før man fant ut hvor du kunne komme deg videre, og hvor du endte i bunnen av en fjord og måtte snu. Men etter hvert fant man den optimale veien mot nord. Nordveien, altså. Norway, Norwegen. Norge. Opphavet til navnet på landet vårt er rett og slett den minst risikable ruta mellom sør og nord.
Tusen år senere laget vi nok en vei. Denne gangen fra øst til vest, med byggingen av bergensbanen på 1890-tallet. Til det trengte man sviller, skinner, krutt og spett. For å få dette til den beste prisen, brukte man bestefaren til Doffin: Norsk Kunngjørelsestidende, senere Norsk Lysningsblad, og til slutt altså Doffin.
I 1899 fikk vi de første statlige reglene for anskaffelser. En sentral bestemmelse var at tilbud skulle leveres i «lukkede, og med lak forseglede konvolutter». Hundre år senere skulle en slik konvolutt koste et norsk skipsverft en formue – fordi den ikke var lukket og forseglet på riktig måte. Snakk om paragrafrytteri, mente noen – blant annet en av advokatene som hadde laget regelverket.
I 1972, og så igjen i 1994 tok vi nye veivalg. Denne gangen mellom Norge og Europa. Med knapp margin, takket vi nei til EF og senere EU. Men EØS-avtalen ble vi likevel med på. Med den kom tunge, stivbeinte og hasteoversatte anskaffelsesregler fra Brussel. Regler som rimte dårlig med de norske, statlige reglene. Etterhvert ble reglene derfor harmonisert og deretter servert for hele den offentlige sektoren i 2001. For enkelte kommuner føltes det nok som om det skjedde litt vel brått. Hvem satt i førersetet i nå? Jo, advokatene. Ikke ingeniørene eller økonomene, men advokatene. «Vi har skapt et monster», sa en av dem et tiår senere.
25 år og tusener på tusener av juridiske betraktninger etter de første EU-reglene, skal vi på nytt gjøre et veivalg. Denne gangen skal reglene våre bli til en lov. På 130 år har vi gått fra retningslinjer og reglementer, til forskrifter og etter hvert lover.
Men å praktisere bestemmelsene, vil nok alltid være litt som å navigere et skip langs «nordveien». På den ene siden er det et stormende hav av forsmådde leverandører, og på den andre siden lurer høye juridiske tinder og dype rettslige daler. Et sted imellom manøvrerer den norske innkjøperen, og trekker flegmatisk på skuldrene: uansett handler det jo i bunn og grunn om fornuft, erfaring og en pragmatisk holdning til terrenget. Litt som det vikingene i sin tid startet med, altså.
Så hva vil veivalget om å flytte anskaffelsesreglene opp til lovs form medføre?
Den som anskaffer, får se.
