Om spurver og leddbusser

Så du trenger bittelitt ekstra plass? Da må du nok opp en størrelse, dessverre.

Vanligvis er det ganske fornuftige forskjeller på liten, medium og stor. Men definitivt ikke når det kommer forskjellene på Del I, II og III anskaffelsesforskriften.

Du trenger et bilde for å forstå dette:

Tenk deg at du går inn i en bilbutikk og ber om en bil med plass til seks personer. Ikke fem, men seks.

Tenk deg så at selgeren presenterer deg for en to etasjers leddbuss!

Absurd, ikke sant? Hvis du ba om en femseter, ville du fått en liten Renault, men det ene ekstra setet gjør at du må opp i neste klasse, som altså er et kjøretøy egnet for to fotballag – med supportere.

Det er heldigvis ikke slik. Heldigvis har bilforhandlere både syvsetere, nisetere, minibusser og store og små rutebusser. Ingen problem – de har tilpasset tilbudet sitt til markedet, og du trenger ikke starte AS for å frakte seks personer.

Så da var bildet på plass. Tilbake til anskaffelsesforskriften.

La oss si at du går til en offentlig innkjøper med et behov for et dings til rundt 1,9 millioner kroner. Sett nå at du oppdager at du trenger en ekstra dibbedutt, og at dette bringer dingsen opp i 2.1 millioner i stedet.

Hva skjer nå? Jo, nå er det på tide for innkjøperen å dra fram leddbussen… med to etasjer.

– Men jeg har jo bare bedt om en ekstra dibbedutt, sier du. Beklager, svarer innkjøperen. Vi har bare to muligheter her – enten følger du Del II under 2 millioner, eller Del III over.

– Men dette blir jo å skyte spurver med kanoner, prøver du deg. Jeg skal jo bare ha en dings med en dibbedutt – jeg skal jo ikke ha noen leddbuss!

– Jeg skjønner det, sier innkjøperen. – men du må likevel benytte en innkjøpsprosedyre som passer for leddbusser.

– Så da kan jeg like gjerne kjøpe med en hel togstrekning, da? En med overgang til ferge, fjell- og senketunnel?!? Nå er du lett sarkastisk, selvsagt.

– Ikkeno problem, sier innkjøperen – uansett om du skal ha leddbuss eller komplett toglinje fra Oslo til Bergen, så er det akkurat samme regelverk som gjelder.

Absurd, hva?

Nettopp. Om du skal kjøpe noe til 2.1 millioner eller 2.1 milliarder spiller ingen rolle. Du skal likevel forholde deg til regelverkets Del III. Hovedflyplass, Bergensbane eller bare en litt stor dings? Spiller ingen rolle. Regelverket er dønn likt.

Tja, ville du kanskje innvende – du må jo fremdeles tenke på forholdsmessighetsprinsippet i loven, vel? Joda. Det må du, men minimumskravene er de samme – og de er faktisk ganske voldsomme.

La oss ta en titt på disse minimumskravene. Ved en kontrakt på 1.9 millioner som følger Del II, kan du:

  • Velge tilbudsfrist utfra hva som er rimelig
  • Sette en karensperiode som er rimelig
  • Forhandle – hvis du vil
  • Bruke de kvalifikasjonsordningene og egenerklæringene du måtte synes er rimelig (ingen, for eksempel)
  • Stort sett forholde deg til tilbydere i ett eneste land, nemlig Norge

Skulle kontraktsverdien komme til å øke bare bittelitt, slik at du kommer over i Del III, må du i stedet:

  • Ha minst 30 dagers tilbudsfrist
  • Ha minst 10 dagers karensperiode
  • I praksis nesten doble tiden hvis du vil forhandle (hvis du da i det hele tatt klarer å finne en hjemmel for å forhandle, da)
  • Bruke det rimelig upopulære ESPD-skjemaet ved kvalifisering
  • Forholde deg til tilbud fra potensielt flere titalls land

Og husk at dette er for såkalt “ikke-statlige” oppdragsgivere. Er du på toppen av det hele statlig, går grensen (for leddbuss) ved bare 1,3 millioner.

Og vi snakket om forholdsmessighet?

Vel, det er ikke mye forholdsmessighet å spore i alt som slår inn etter bare noen få prosents økning av kontraktsverdien. Men du kan jo trøste deg med at du forholder deg til de samme reglene som om du skulle bygge den nye Bergensbanen.

Sagt på en annen måte: Skulle noen i EØS-regionen ha bruk for å bygge en ny Bergensbane, er det rimelig mange offentlige innkjøpere som ihvertfall kjenner regelverket.

Så hva er det som er feil her?

Vel, du kan jo tenke deg firebarnsfamilien som kjører leddbuss fordi det ikke finnes biler med plass til fire barn og to voksne. Det er omtrent så meningsløst som det av og til føles når du må gjennomføre en 2-trinns forhandlet prosedyre med 30+30+10 dagers lovpålagte frister i Del III bare fordi den lille dingsekontrakten måtte ha en ekstra dibbedutt.

Det er åpenbart at feilen ligger i at regelverkets Del III slår inn med trompeter, kor og pauker fra første note. Den eneste alternative forklaringen måtte vel være at offentlige innkjøpere forventes å tenke forholdsmessighet på en slik måte at en kontrakt til 1.9 millioner i praksis gjennomføres NESTEN like tungvint som en kontrakt til 2.1 millioner.

Merk ordet “tungvint”. Vi vil tro at de fleste innkjøpere vil forsøke å gjennomføre konkurransen på en mest mulig effektiv måte – for alle involverte. Da involverer du ikke tuklete skjemaer og 70-dagersprosedyrer med mindre du er helt nødt.

Sannheten er at offentlige innkjøpere i inn- og utland skyter spurver med kanoner på daglig basis.

Og hva kan vi så gjøre med dette? Vel, man kunne jo ønske seg noen trinn her, eksempelvis at kravene til 2-trinnsprosedyre for forhandling og bruk av ESPD-skjema ikke dukket opp med en gang du bikket over EØS-terskelen og inn i Del III. Hva med en mer progressiv tilnærming? Eller kanskje vi skulle hatt en Del III+, for de gigantiske og sjeldne anskaffelsene?

Det hadde vært noe.

Men vi kjemper nok ikke bare mot vindmøller – vi kjemper nok også mot de som genuint tror at det er helt greit med så strenge regler for anskaffelser over 2 millioner. De som tror sånt kan umulig ha så mye praktisk erfaring med slike konkurranser.

I mellomtiden får vi også håpe at du faktisk liker å kjøre leddbuss.

Ha en fin sommer!