Terskeltrøbbel – om elefantene i rommet

Ingen så ut til å legge merke til elefanten i rommet

Etter at Departementet gikk dørstokkmila og hevet terskelen for kunngjøring av anskaffelser, gikk det ikke lang tid før noen ville ha den ned igjen.

I lang tid hadde Norge en kunngjøringsterskel på en halv million. Så, plutselig og litt ut av det blå, hever Departementet grensen til 1.1 millioner. Ikke lenge etter økes den enda litt til, til 1.3 millioner.

Det var ville protester, undring, og bekymring fra mange hold. Nå senest fra en samlet byggebransje.

Men noen jublet også. Ikke minst var det mange innkjøpere som jublet over å slippe å drukne i tilbud på små «fillekontrakter». Dette var virkelig et effektiviseringstiltak, og man kunne jo alltids kunngjøre frivillig, hvis det var så viktig.

Likevel ble oppdragsgiver sittende med bukten og begge endene – det var jo ikke leverandørmarkedet som bestemte om man skulle kunngjøre eller ikke.

Og så var det de lokale leverandørene. Plutselig fikk offentlige innkjøpere muligheten til å begrense kontraktene til bare å gjelde de lokale leverandørene i bygda.

Ja, bortsett fra hun som var så kranglete da. Hun ble ikke invitert.

Dermed fikk plutselig terskelverdihevingen en ny kritiker – den forsmådde lokale leverandør.

Det ligger jo i den begrensede konkurransens natur at man kan velge hvem man inviterer. Da er jo spørsmålet hvor langt man egentlig kan gå i å unngå «kranglefanter». Er det lov å invitere tre lokale konsulentfirmaer og la bygdas fjerde leverandør leve i uvitenhet om det, selv om hun gjerne også vil gi tilbud?

Nei, mener Departementet, men hvordan noe slikt skal håndheves er vanskelig å si. Skal offentlige oppdragsgivere dermed druknes i henvendelser av typen «vi krever å bli invitert til alt dere skal konkurranseutsette», og dermed kunne lene seg tilbake og forvente å få invitasjoner i all framtid? Påhviler det oppdragsgiver en plikt til ikke bare å sikre konkurranse, men også å sikre at ingen blir oversett? Da kan man vel egentlig like gjerne bare kunngjøre, eller?

Mini-kunngjøring

Frem og tilbake er like langt, er det noe som heter.

Nå melder NHO seg på banen (igjen) med sitt foretrukne alternativ – «Lille-DOFFIN». De mener leverandører blir forbigått og ønsker (enkel) kunngjøringsplikt for de mindre kontraktene.

Heldigvis ser ikke NHO for seg et separat nettsted, men tenker seg at dagens Doffin skal ha en forenklet funksjon for de minste kontraktene.

Vi mener det allerede finnes.

En frivillig kunngjøring på Doffin er saktens ikke noe bebyrdende skjema å fylle ut. Joda, det kunne nok vært strippet enda mer, men du bruker virkelig ikke mange minuttene på en slik kunngjøring. Med KGV på plass, snakker vi om sekunder.

Så hva er da problemet?

To elefanter i rommet

Problemet er et helt annet sted. Hverken NHO, Departementet eller leverandørene ser ut til å legge merke til elefantene i rommet. I mange situasjoner er det leverandører der ute man ikke vil ha tilbud fra. Ingen tør si det høyt, men alle har hørt om slike leverandører. Terskelhevingen er en velsignelse for slike tilfeller.

Den andre elefanten heter «tilbud og etterspørsel». Når du kunngjør visse typer konkurranser, får du inn så mange tilbud at du blir sittende frem til jul før du kommer til bunnen av bunken. Hva er vitsen med det, hvis du vet om tre-fire leverandører som du bare kunne spurt direkte i stedet? Nok en velsignelse, altså.

Så kan du jo tenke deg at de to elefantene møtes. Ikke bare drukner du i tilbud, men inni mylderet av leverandører som ikke fikk oppdraget, satt det jaggu en kranglefant også – en du har møtt på før.

Kommer du til å kunngjøre frivillig, da? Ikke tale om. Kommer du til å ønske Lille-DOFFIN velkommen? Neppe. Du lever i stedet lykkelig med høy terskel, så lenge det varer.

Den sparsomme løsningen

Så hvordan skal vi løse dette?

Det beste norske offentlige innkjøpere kan gjøre nå, er å bruke sin nyvunne makt til å begrense konkurransen så sparsomt som mulig – å saumfare lokalmarkedet ekstra nøye før man inviterer, akseptere ett tilbud eller to mer enn strengt nødvendig, og høre litt mer på kranglefantene.

Du vet, noen ganger viser de seg jo å ikke være kranglefanter i det hele tatt. Noen ganger har de helt rett.

Vil dette holde for å unngå enda flere endringer av terskelverdien? Vil NHO og leverandørmarkedet roe seg ned?

Den som anskaffer (fornuftig) får se.