På godt og vondt ser det ut til at hevingen av den nasjonale terskelverdien virker. En gjennomgang av årets første måned på Doffin viser en betydelig nedgang i nasjonale kunngjøringer.
Fra januar i fjor til januar i år er det en nedgang på hele 150 nasjonale kunngjøringer og 50 EØS-kunngjøringer. I januar 2017 er det kunngjort rundt 600 anskaffelser på Doffin, fordelt på rundt 350 nasjonale og 250 EØS-kunngjøringer. I årene 2014-2016 ble det til sammenligning kunngjort i snitt 850 anskaffelser, fordelt på rundt 550 nasjonale og rundt 300 EØS-kunngjøringer.
Så hvor har det blitt av disse anskaffelsene? De er ikke kunngjort frivillig – Doffin har nemlig sluttet å vise statistikk for frivillige kunngjøringer, så nå ligger både Del II og frivillige Del I-anskaffelser i sekkeposten «Nasjonale». Med andre ord: de frivillige kunngjøringene er med i disse tallene. De er heller ikke kunngjort i EØS-regionen, for der er det jo også en nedgang. Noen kan nok tilskrives naturlige variasjoner fra år til år, men absolutt ikke alle. Det kan også tenkes at noen sitter på gjerdet og grubler over hvordan de skal forholde seg til det nye regelverket.
Likevel kan det altså virke som om antallet nasjonale kunngjøringer faktisk er redusert med et sted mellom 20 og 30 prosent fra i fjor til i år.
Det er ganske mye.
Hva har skjedd? Det er jo mest naturlig å tenke seg at anskaffelsene er gjennomført etter regelverkets Del I, ved at oppdragsgiverne har spurt 3-5 leverandører direkte, slik intensjonen med terskelhevingen faktisk var.
Uansett om man måte mene at terskelhevingen er en forenkling, en åpning for korrupsjon, en forverring, forkludring, forbedring, velsignelse eller forbannelse – så virker den altså. Det ER færre nasjonale kunngjøringer nå enn før jul.
Om det er en god ting eller ikke er vanskelig å gi svar på. Danskene hevet sin nasjonale terskelverdi for et år siden, og erkjenner at faren for korrupsjon også øker.
Men det trenger ikke være korrupsjon for å være uheldig. Som kjent er det mange store ideer som starter i det små, og faren er nå at de som sitter med de mest innovative løsningene på det offentliges behov rett og slett ikke blir spurt om tilbud. Det er også en viss fare for at det er de med det største markedsføringsbudsjettet som vinner fram – eller de som er godt kjent fra før. Det er ikke nødvendigvis det mest fornuftige.
Så hvor mange slike historier er det blant de anskaffelsene som har passert under radaren nå i januar? Det får vi neppe noe godt svar på. Ikke før vi eventuelt ser rettssaker, avisoverskrifter, KOFA-avgjørelser eller politiske behandlinger som viser at oppdragsgiverne ikke hadde tilstrekkelig evne eller vilje til å lete frem mulige leverandører på egen hånd.
En annen ting er om oppdragsgiverne utnytter handlingsrommet godt nok. Innkjøpskontoret har allerede sett flere eksempler på krav om innlevering på papir, bruk av karenstid og tildelingskriterier med vekting, omfattende begrunnelser ved tildeling og andre uforholdsmessig omfattende grep i Del I-konkurranser som egentlig er ment å skulle være veldig enkle.
Avslutningsvis får vi også håpe at de leverandørene som spør om å få bli med i en konkurranse faktisk blir invitert og ikke ignorert.
Men: da vet vi altså at terskelhevingen fører til færre kunngjøringer. Om den også fører til forenkling? Det er litt tidlig å si.
Den som anskaffer får se.
