Den lille fillefeilen

Når perrongen på Oslo S er stappfull av mennesker og bekymrede herrer med gule vester begynner å hente fram «buss for tog»-skilter, er det ikke uvanlig at alt kaoset skyldes en liten elektronikkdings i en sporskifter. Vi har sluttet å tenke over hvor utrolig det egentlig er at et lite grønt kretskort til noen hundrelapper kan tulle med middagen til tusen mennesker. Det er liksom bare slik.

DSC_0272b

Eksempel på detaljer.

The devil is in the details, kan du si.

Men når det er detaljer i offentlige anskaffelser det handler om, blir det brått ikke så forståelig lenger.

Avisen Agder kunne nylig melde at en formell feil i en offentlig anbudskonkurranse ledet til at det rimeligste tilbudet måtte forkastes. Artikkelen sier mye om hvor irriterende alle synes dette er, men den faktiske detaljen – altså hva som veltet lasset – står det ingenting om. Dessverre er det vel bare innkjøpere og jurister som bryr seg om dèt, akkurat som det bare er elektroingeniører som bryr seg om akkurat hvilken elektronikkdings som gjør at togene står. Alle vi andre har bare ett spørsmål: når går togene igjen? At den lille tuen veltet det store lasset har vi allerede akseptert.

Vi har akseptert det.

Hvorfor lager man en avisartikkel om en tilsvarende feil i et offentlig anbud? Se for deg følgende oppslag:

“Transistor gjorde at togene stanset

En transistor til fire kroner gjorde at alle togene mellom Oslo S og Skøyen stoppet opp torsdag kveld.

– Det er fortærende ergelig at en slik filleting kan stoppe all togtrafikken, men slik har det blitt, uttaler ingeniør Robertson til avisen.  Når han hadde plukket fra hverandre den elektroniske kretsen som styrte sporskifteren, viste det seg at det var denne transistoren som var skyld i alt sammen – en liten filleting til fire kroner.”

Dette har vært en ikke-sak i avisredaksjoner i mange tiår – uansett hvor liten detaljen er, og hvor få kroner den koster, så bryr ikke folk seg om slikt lenger. De har bare innsett at det er sånt som kan skje, og at alt til syvende og sist henger på detaljene. Skulle den samme dingsen ryke på nytt, blir det nok verre å være ingeniør Robertson, men altså: vi har akseptert det, og vi har tillit til at ingeniøren og hans kolleger gjør det de kan for at slike feil ikke skal oppstå.

Det tar tid før ting setter seg. Regelverket for offentlige anskaffelser har vi tross alt bare hatt i ca 15 år, mens vi har hatt elektronikk i flere generasjoner. Det er tusen ting som kan gå galt i et anbud også, og enkelte av disse tingene kan virke like uforståelige for de som ikke jobber med anbud til daglig. Her er noen eksempler:

  • Tilbudet ble levert ett minutt for sent.
  • Leverandøren hadde glemt å legge ved ett dokument.
  • Kommunen glemte en setning i grunnlaget.

Man kan spørre seg hvorfor i alle dager slike bagateller skal velte en millionkontrakt, eller enda verre: hvorfor det rimeligste tilbudet skal avvises på grunn av en slik bagatell, slik tilfellet var i avisartikkelen.

Vi kan tenke oss minst to gode grunner

  • Tillit til oppdragsgiver
  • Respekt for de andre tilbyderne

Det er nå engang slik at anbudskonkurranser som regel består av flere tilbud. Da vil vanligvis noen vinne og andre tape. De som taper vil, naturlig nok, lete med lys og lykte etter grunnen. Dersom de finner at de som vant ikke har fulgt de samme spillereglene, blir man naturlig skeptisk. For eksempel spør man seg selv om det er mer som ikke er gjort etter boka.

Det blir altså et spørsmål om tillit. Tillit er viktig for en kommune. Uansett om de bruker egne eller innleide innkjøpere til jobben, så er det dine skattepenger som ligger på bordet.

Når tilbudet har en innleveringsfrist er det – når man tenker etter – vanskelig å forestille seg en annen spilleregel enn at frister er frister, og at det er den som leverer inn tilbudet som har ansvaret for å levere i tide.

Man bør kanskje stoppe opp et øyeblikk og tenke etter hvilken verden man egentlig vil leve i – den hvor kommunen følger spilleregler du som leverandør kan etterprøve, eller den der kommunen har frihet til selv å bestemme hvilke spilleregler de skal bruke, og hvor tøyelige de skal være.

De som roter rundt i skinnegangene for å finne den defekte transistoren er fagfolk. De vet hva de skal se etter. Du er kanskje til og med litt glad for at de har erfaring og kunnskap.

Det er bare å innse først som sist: innkjøp er også et fag, og spilleregler i konkurranse om offentlige kontrakter har kommet for å bli.