HISTORIEN OM INNKJØP fortsetter: Viskelærsentralen

eraser-1427670Nå som DIFI skal etablere en ny enhet for felles statlige rammeavtaler, kan det være morsomt å se litt bakover i tid. Ideen om en felles statlig enhet for rammeavtaler er så absolutt ikke ny. I lang tid hadde Norge for eksempel noe som het Statens innkjøpssentral, eller SIS.

På syttitallet gjengir fagtidsskriftet Radiobransjen et intervju med selveste direktøren i SIS, Hr. Arne Z. Trosdahl.

– Vi arbeider for å få endre folks oppfatning av dette med at Statens Innkjøpssentral er «Viskelærssentralen», og at statsinstitusjoner langt nord i landet er tvunget til å kjøpe viskelær, binders og kulepenner hos SIS i Oslo, sier direktøren. – Dette er en gal oppfatning, og den blir fremstilt overdrevent i pressen, fortsetter han.

SIS forvaltet nok mer enn viskelær. I dagens kroneverdi hadde de ansvar for rundt en halv milliard kroner. Det var dessuten en egen unntaksordning som sikret at mindre kjøp på under 1000 kroner (tilsvarer ca 5000 kroner idag) ikke måtte gå via SIS i det hele tatt. Likevel hang pressen seg opp i viskelær og binders.

Den noe mer nøkterne journalisten som er gjengitt i Radiobransjen spør avslutningsvis om ikke kritikken ville forstummet hvis man fikk et eget «Statens innkjøpsråd», som var et forslag som ble fremmet på den tiden.

– Nei, jeg tror aldri kritikken vil forstumme, mente direktøren. – Spørsmålet om Statens Innkjøp er så vanskelig og komplisert at det alltid vil heve seg kritiske røster.

Statens Innkjøpssentral, SIS, gikk igjennom mange forvandlinger frem til det til slutt forsvant inn i Forvaltningstjenestene (senere DSS) på åttitallet. Statens Innkjøpsråd ble det aldri noe av.

Om kritikken aldri forstummer? Vel, pressen snakker ihvertfall lite om viskelær og binders når de omtaler etableringen av DIFIs nye enhet i 2015.

Vi får håpe det fortsetter slik.