I det nye statsbudsjettet får DIFI oppgaven med å etablere en innkjøpsenhet som skal lage felles rammeavtaler for Staten.
Med ti årsverk og et budsjett på 12,5 millioner skal den nye enheten etablere et antall sentrale rammeavtaler som de statlige virksomhetene skal bruke. Staten alene handler for 160 milliarder kroner i året, og det er forventet at ordningen vil gi en besparelse på rundt to milliarder over 15 år, altså en besparelse på rundt 120 millioner per år, når utgiftene er trukket fra.
– Gode, sentrale rammeavtaler vil gjøre innkjøp enklere og mer effektive, men samtidig legge til rette for at også små og mellomstore bedrifter kan konkurrere om leveranser til staten, sier næringsminister Monica Mæland.
Dette kan virke noe paradoksalt: hvordan kan mer sentraliserte (og følgelig formodentlig også større) avtaler bidra til at det blir enklere for små og mellomstore bedrifter? Er det ikke en viss risiko for at de store nå blir enda større og at de mindre blir kjøpt opp eller borte? Det gjenstår å se.
Men dette er ikke noe nytt. I første halvdel av 1900-tallet hadde vi noe som het «Statens anbudsråd». I 1972 foreslo NOU 1972:19 opprettelsen av «Statens Innkjøpsråd» som skulle være et rådgivende organ, kanskje et sted mellom dagens DIFI og KOFA. Dette ble det aldri noe av, men Statens Innkjøpssentral (SIS) levde i beste velgående og gjennom flere navneendringer og omorganiseringer helt frem til 1999, og Statskjøp frem til 2003. Det finnes ikke så mye informasjon tilgjengelig om all denne innsatsen for å samordne offentlige innkjøp, men nå har vi jo muligheten til å følge et slikt prosjekt helt fra starten.
Vel, når var nå starten, egentlig? Tiltaket har sitt opphav i stortingsmeldingen «Det gode innkjøp» som kom i 2009, der et av de foreslåtte tiltakene for å oppnå bedre resultater er å vurdere økt samordning av innkjøp. Fire år senere skriver Fornyings-, administrasjons- og kirkedepartementet et høringsnotat om «Samordning av statlige innkjøp«.
Langt på vei beskriver notatet det som nå er i ferd med å skje.
Så hva har vi i vente? Det er ganske konkret. Notatet har kartlagt praksis i våre naboland, og det er tydelig at IKT, rekvisita, møbler, reiser, biler, drivstoff og konsulenttjenester er mulige kandidater for felles rammeavtaler. Notatet legger opp til at IKT skal være et prioritert område i starten, og man ser for seg en modell der avtalene vil være obligatoriske for deltagerne, med mindre man kan begrunne godt hvorfor man ikke skal være med. Hvis du vil få en liten forsmak på hva framtida vil bringe, kan du for eksempel se nærmere på hva den danske staten har av fellesavtaler akkurat nå.
Hva så med de små og mellomstore bedriftene? «der SMB er viktig for konkurransen og effektiviteten i markedet, må det legges til rette for at SMB kan delta i konkurransen», sier rapporten, men ellers er det ikke så mye oppløftende lesing for de som representerer de mindre selskapene. Er du en liten leverandør i en av kategoriene ovenfor, kan det nok tenkes at du bør se deg om etter noen å levere tilbud sammen med.
På den annen side kan vi nok se fram til et kraftig kvalitetsløft på miljø, innovativ bruk av regelverket og ikke minst økt bruk av elektroniske verktøy. Dette er poengtert i notatet, og det skulle da også bare mangle om ikke selveste DIFI brukte dette som en gylden anledning til å spre god innkjøpspraksis.
Ja, for det hadde vel tatt seg ut om landets nye «anskaffelsesflaggskip» i sitt første utlysning ba om tilbud på papir…
