2023 ser ut til å være året der kunstig intelligens virkelig får fotfeste. Kanskje vi i ettertid kommer til å si at 20-tallet (2020-tallet, altså), ble den kunstige intelligensens tiår?
Ordet «robot» er sånn omtrent hundre år gammelt, og mange forbinder vel fremdeles tenkende maskiner med nettopp roboter. Men det er her vi må rydde litt i begrepene.
«Robot» kommer fra det tjekkiske ordet for arbeid. En robot er altså en maskin som utfører et arbeid. Den trenger ikke være spesielt intelligent. Den kan kanskje gjøre noe så enkelt som å sveise fast bakskjermen på en bil.
Roboter kan altså erstatte muskler, men i liten grad hjerner.
For rundt femti år siden oppsto en aldri så liten revolusjon rundt om i verden når japanerne klarte å fremstille den første regnemaskinen som faktisk fikk plass i en bukselomme – altså lommekalkulatoren.
Regnemaskiner hadde fram til dette vært forbeholdt regnskapsavdelinger og andre profesjonelle, og de var gjerne både store og støyende. Nå kunne plutselig hvermannsen regne ut kvadratroten av 96 sånn helt uten å anstrenge seg.
Bekymringen var stor – da som nå – for at det snart ikke ville være behov for oss mennesker mer. Nå kunne jo robotene sveise og lommekalkulatorene regne kvadratrøtter.
Så, femti år senere, kan ChatGPT skrive en skoleoppgave om Marco Polos forhold til Khubilai Khan i løpet av sekunder – på norsk. Til ungdomsskolelæreres store fortvilelse.
Men er det egentlig noe nytt i dette? Roboter erstatter muskler, kalkulatorer erstatter hoderegning og ChatGPT erstatter kildesøk og sammendrag. Kanskje vi skal strekke oss enda lengre tilbake i fortiden og peke på oppfinnelsen av ilden og hjulet også?
Alle er milepæler i menneskehetens utvikling, men de erstatter jo ikke mennesker.
Eller, som Microsofts kunstig-intelligente Bing svarer på spørsmålet om Bing er et menneske:
«Jeg er en digital assistent som heter Bing. Jeg er ikke et menneske, men jeg kan hjelpe deg med å finne informasjon og svare på spørsmål du måtte ha. Hva kan jeg hjelpe deg med?»
Nettopp. Hva kan jeg hjelpe deg med.
Kunstig intelligens, eller KI som noen synes det burde kalles, kan hjelpe oss med ganske mye. Eksempelvis har Innkjøpskontoret benyttet kunstig intelligens til blant annet å lage bilder på blogginnleggene våre de siste månedene. Du har kanskje merket det? Eller kanskje ikke?
Kunstig intelligens har også funnet veien inn i bolig-, reklame-, bank-, forsikrings- og advokatbransjen og Digitaliseringsdirektoratet har tenkt å bruke mye tid på temaet under årets digitaliseringskonferanse. De har forresten også kartlagt det offentliges bruk av kunstig intelligens, og funnet en overraskende lang liste over KI-prosjekter i offentlig regi.
Noen har dessuten begynt å rope varsku, blant annet fordi Internett nå er i ferd med å oversvømmes av tekster som er skrevet av kunstig intelligens. Hvordan skal senere generasjoner klare å skille menneskeskapt innhold fra KI-oppgulp? Har det noe å si?
Vi trenger utvilsomt regler og rammer, og som vanlig henger jussen etter.
I mellomtiden kan vi jo trøste oss med forfatteren Isaac Asimovs tre enkle regler for robotikk, som ble skrevet allerede for mange tiår siden:
- En robot tillates ikke å skade et menneske eller passivt la et menneske komme til skade.
- En robot må følge ordre gitt av mennesker bortsett fra når slike ordre kommer i konflikt med første lov.
- En robot må verne om sin egen eksistens såfremt slikt vern ikke kommer i konflikt med første og andre lov.
I etterpåklokskapens lys valgte han senere også å legge til en nullte lov:
0. En robot tillates ikke å skade menneskeheten eller passivt la menneskeheten komme til skade.
Mens juristene jobber med bedre regler, får vi tro at kloke programmerere sørger for å legge dette inn i alle algoritmene – og at algoritmene er smarte nok til å skjønne hva det betyr.
Mon tro hva dette kan ha å si for vårt fagfelt, altså offentlige anskaffelser?
Det skal vi se nærmere på neste uke.
