Når du vurderer tilbud, ligger det en påminnelse direkte i setningen: det er «tilbudene» du skal vurdere.
Tenk deg at du har mottatt to tilbud i en konkurranse. Du skal vurdere flere forhold ved tilbudene for å finne ut hvem som er best, og ett av dem handler om hvor mange biler som er fossilfrie.
Akkurat her har du bommet litt. Uten å tenke deg helt om, har du bedt leverandørene beskrive hvor mange fossilfrie biler de har, og ikke hvor mange de tilbyr å bruke når de gjør jobber for deg.
Klassisk Lianakis, altså. De som har lest litt anskaffelses-juss, husker kanskje saken fra 2008 der EU-domstolen sa at du må legge vekt på det du er tilbudt, og ikke hvem som tilbyr det.
Fullt så enkelt var det kanskje ikke, men for vårt eksempel duger denne definisjonen. Det er forskjell på at firmaet har tusen elbiler og at du blir tilbudt at all transport skal skje med elbil.
Skjønner?
Tilbake til saken. Du har altså skrevet at du vil evaluere «antall fossilfrie biler i bedriften». Leverandørene svarer på spørsmålet, du evaluerer og tildeler kontrakt.
Så får du kalde føtter. Var dette lov, da? Du konkluderer med at det ikke var lov, siden du jo ikke vet hvor mange av disse fossilfrie bilene som vil bli benyttet på din kontrakt.
Så du avlyser, og dermed klager leverandøren som er tildelt kontrakt til KOFA.
KOFA avviser klagen, fordi de mener den «klart ikke kan føre fram». Selv etter klage på denne avvisningen, fastholder KOFA sitt standpunkt: du skal ikke sammenligne bedrifter, men hva bedriftene har tilbudt deg!
Så der står vi. Lærepengen er å be om ting som du faktisk er tilbudt. Det hadde jo vært veldig enkelt å bare skrive «antall fossilfrie biler som tilbys på rammeavtalen» i stedet. Da hadde Lianakis forduftet i løse lufta og tildelingen hadde vært grei.
Så da vet du jo det til neste gang. Skriv deg altså dette bak øret: det er tilbudene du skal vurdere.
Så får det heller være at leverandøren som først ble tilbudt kontrakt objektivt sett hadde den største elbilparken uansett, og følgelig i praksis ville scoret best uansett hvordan spørsmålet hadde vært stilt. Det er leverandøren som klager som påstår dette, men det er ikke usannsynlig at det stemmer.
Men praktiske forhold har lett for å bli kastet på båten når jussen står i sentrum. Det er ikke det praktiske faktum at leverandøren ville vunnet uansett som er viktig, men det teoretiske spørsmålet om noen andre kunne deltatt hvis man hadde stilt spørsmålet annerledes.
Svaret er selvsagt: det hadde ikke forandret noen verdens ting. Realiteten er at samme leverandør ville vunnet uansett hvordan man hadde stilt dette spørsmålet.
Men sånn kan man jo ikke tenke. Til det er risikoen for at leverandøren som ikke vant kunne laget trøbbel i stedet, for stor.
Så pass på hva du har spurt om – uansett hva du får.
