Du kjenner sikkert den gamle barneregla? «Ta den ring og la den vandre, fra den ene til den andre». Hvordan kan den være relevant for offentlige anskaffelser?
Vi skal til Sverige der offentlige oppdragsgivere har begynt å forsikre seg mot gebyr for feil ved offentlige anskaffelser. Det får de kritikk for.
Hvis du tenker etter, er forsikring ganske sentralt i livene våre. Kunne du tenke deg å dra ut i trafikken uten ansvarsforsikring, eller på utenlandsferie uten reiseforsikring? Ja, selv å hive en kubbe på peisen kan bli risikosport hvis ikke huset ditt er brannforsikret.
Forsikring gjennomsyrer livene våre og gjør alt tryggere og mer forutsigbart. Med jevne mellomrom betaler vi prisen for denne tryggheten – i form av en faktura fra forsikringsselskapet – og noterer oss at det ikke akkurat er gratis å være godt sikret. Men hva skulle vi gjort uten, da?
Veddemål
Forsikring er et veddemål. Et spill på oddsen. På den ene siden tenker vi at sannsynligheten for at huset skal brenne ned er så mikroskopisk at du nesten kunne anse deg for å være heldig hvis det skulle skje så ofte som en gang i livet. På den andre siden står forsikringsselskapene med oppvasken de 3-4.000 gangene i året det faktisk inntreffer likevel. Noen ganger finner man aldri brannårsaken. Andre ganger er det bare så alt for tydelig hvor dumt det var av deg å legge fra deg alle de teppene oppå gassovnen, av alle steder.
Så starter kampen mellom deg og forsikringsselskapet: kan du klandres for feilen? Burde du skjønt at lett-antennelige ulltepper ikke bør stables seks i høyden oppå en glovarm gassovn? Kan de tre stive velkomstdrinkene du nettopp hadde inntatt forklare ihvertfall noe av din dårlige dømmekraft når du valgte å gjøre dette?
Regress er et lite hyggelig ord. Som kjent jobber det advokater i forsikringsselskapene også.
Men stort sett går det bra. Så lenge vi er normalt påpasselige og unngår alt for høy promille når vi håndterer brennbart materiale. Privatøkonomien vår er jo bare laget for å ta de små svingningene livet gir – en ødelagt vaskemaskin, eller absurd strømregning går greit, men å plutselig kjøpe et nytt hus? Nei, det ligger utenfor hva en vanlig dødelig kan ta på strak arm.
Over til kommunen
Er det ikke litt slik for en kommune også? Det er kanskje også grenser for hvilke uforutsette hendelser et kommunebudsjett tåler uten at de må skru av gatelyset?
Så hva gjør man når det plutselig dumper inn et gebyr fra KOFA på et par-tre millioner fordi man har misforstått et ord i en rammeavtale?
Når noe slikt kommer som lyn fra klar himmel inn i kommunestyret, blir tanken om forsikring kanskje ikke så fjern likevel. Kan tolkningen av et ord i et dokument koste oss 3 millioner? Hvordan kan vi unngå sånt, da? Etter en lengre gjennomgang av anskaffelsesregelverkets kronglete fallgruber, skremmebilder om den skumle advokaten som representerer leverandøren som ikke vant og litt historikk rundt KOFAs tvetydige, dissenspregede og uberegnelige sti av avgjørelser (og noen ord om en eller annen hurtigbåt som kom helt til høyesterett), konkluderer kommunen med at dette greiene er så uforutsigbart at det rett og slett må forsikring til.
Så man kontakter et forsikringsselskap og ber om forsikring mot KOFA-gebyr og krav om positiv kontraktsinteresse. Forsikringssummen? Tja? Noen millioner? Vanskelig å si.
Det er her forsikringsselskapenes magi kommer inn: sannsynligsberegning, odds, risiko.. og muligheter for inntjening. Du får en årlig premie på 150.000. En billig forskring (!) mot ubeleilige fakturaer på tre millioner. Ja, det kan faktisk gå hele 20 år før det koster like mye å være forsikret som bare ett enkelt gebyr ville kostet. Skal man tro fagpressen, hagler det jo med gebyrer og du vet aldri når de dukker opp.
Og så går tida, og flere og flere offentlige virksomheter skaffer seg forsikring mot «absurde rettssaker», «uforståelige avgjørelser», «bagateller» og «meningsløst paragrafrytteri». Samtidig flyttes fokus vekk fra den egentlige kilden til problemene, som jo ofte er manglende ressurser til å få kontroll på anskaffelsene. Joda, en og annen absurd avgjørelse slår jo ned i kommunenorge som ikke skyldes dårlig kontroll – men kontrollen blir jo heller ikke bedre når pengene går til å forsikre seg mot uhell, snarere enn å unngå at uhellene skjer i første omgang.
Skadebegrensning
Sakens løsning kommer, naturlig nok, fra forsikringsselskapene. De som skal ta regninga.
For å ta den, vil de jo etterhvert begynne å stille noen spørsmål: der skjedde det igjen! Var det uaktsomt eller uansvarlig? Var det noe kommunen kunne unngått med litt mer kontroll?
Så hva gjør de? Jo, de begynner selvsagt å tilby bistand til å få orden på anskaffelsene slik at feilene ikke oppstår. Akkurat slik de jobber med brannsikkerhet, trafikksikkerhet og alle andre tiltak som gjør at de fortsatt kan tjene penger på forsikringspremier, uten å måtte utbetale så mye. I bakkant venter selvsagt også advokatene som vurderer regresskrav når kommunens eneste forklaring på gebyret var at de hadde glemt å fornye kontrakten.
Er det slik vi skal bli bedre på anskaffelser og unngå gebyr? Det er i så fall en kostbar vei å gå.
Det er jo også lett absurd at det offentlige skal betale en privat virksomhet for å unngå at det offentlige ilegger det offentlige et gebyr som gjør at det offentlige ikke klarer å utføre tjenestene sine ovenfor innbyggerne sine (for eksempel fordi de må slå av gatelyset for å spare penger på grunn av «den KOFA-saken»).
Men kanskje det er slik offentlig profesjonalisering av kontraktsoppfølging og kategoristyring skal skje, altså ved at forsikringsselskapene innfører det for oss?
En ting er sikkert: det ville nok vært billigere å bare profesjonalisere selv.
Vil det skje? Den som (forsikrer seg mot feilslåtte) anskaffer får se.
