Plikt til å avvise straffedømte… eller?

De beste krimhistoriene er de der man ikke bare avslører morderen, men faktisk kan bevise at vedkommende har gjort det.

Det holder ikke å tro at noen har gjort noe galt. Det må bevises, og bevisene må holde i retten.

Det er den vanskelige delen.

Det er ikke så mye enklere i anskaffelsesverdenen. Man skulle kanskje tro at regelverket setter en stopper for enhver virksomhet med svin på skogen, men realiteten er noe annet.

Plikt til å avvise

I følge regelverket skal man avvise en leverandør når man «er kjent med» at leverandøren er rettskraftig dømt eller har vedtatt et forelegg for forhold som korrupsjon, bedrageri, eller andre alvorlige lovbrudd. Dette står eksempelvis i §24-2(2) i regelverkets Del III.

Men hvordan blir du «kjent med» slike forhold? Det er ikke alltid innlysende. Forholdet kan være et en påstand, et rykte eller kanskje ren løgn. Skal man så begynne å grave i strafferegistre, kan man bli avhengig av hjelp fra parten som kanskje har noe å skjule. Det hører jo også med til historien at leverandører har en naturlig motstand mot å bli avvist – hvem har vel ikke det?

Men så var det «selv-cleaning», da

For ytterligere å komplisere bildet kan det jo være at leverandøren har, eller mener at han har, ryddet opp etter seg. Ja, vi kan jo ta en titt på §24-5 i Del III, som sier når du ikke kan avvise en leverandør likevel:

Dersom leverandøren kan dokumentere å ha gjennomført følgende tiltak som viser at han likevel har den nødvendige integriteten som kontraktspart:

a. betalt erstatning som leverandøren er pålagt for eventuelle tap som følge av forholdet, eller gitt tilsagn om slik betaling,

b. aktivt samarbeidet med ansvarlige myndigheter for å klargjøre fakta og omstendigheter ved forholdet og

c. truffet egnede tekniske, organisatoriske og personalmessige tiltak for å forebygge gjentakelser.»

Skjønner? Selv om man må oppfylle alle tre, er det likevel ikke enkelt. Det blir nærmest en mini-rettssak i seg selv.

La oss tenke oss at en leverandør har en utro tjener, altså en ansatt som har gjort noe straffbart som hun er rettskraftig dømt for. Da skulle du kanskje tro at du kunne avvise leverandøren. Men det er ikke sikkert. Tenk deg at leverandøren har samarbeidet med myndighetene, gått med på å betale en bot, og omplassert den ansatte i en helt annen rolle – for eksempel flyttet henne fra å være daglig leder til vaktmester? Da er sannsynligvis §24-5 oppfylt og du kan ikke avvise leverandøren likevel – selv om ryktene sier at bedriften indirekte fremdeles styres fra vaktmesterkontoret.

Hvis anskaffelsen følger Del II, har du i tillegg dette: «Oppdragsgiveren kan unnlate å avvise en leverandør […] når allmenne hensyn gjør det nødvendig å inngå kontrakten med leverandøren». I Del III har du ikke denne muligheten, men det er ikke sikkert du er så glad for å ha den uansett – for hvordan skal du begrunne slike allmenne hensyn i så fall? Du kan ihvertfall være sikker på at noen vil være uenig med deg uansett om du lander på det ene eller det andre.

Men når alt kommer til alt, må vi jo nesten ha slike regler. Vi kan jo ikke ha en verden der leverandører mister kontrakter på grunn av rykter – eller aldri kan jobbe mer for det offentlige, uansett hvor mye de har gjort opp for sine synder.

Ikke uvanlig, dette

På den andre siden har vi jo tydeligvis også et problem her i landet. En rapport fra NTAS, Nasjonalt tverretatlig analyse- og etterretningssenter, konkluderer med at leverandører som har vært dømt for lovbrudd faktisk har både flere og større oppdrag enn de som ikke er det. Rapporten erkjenner også at det kan være vanskelig å oppdage og forfølge avvik og antyder mørketall.

De peker også på en del virkemidler som ikke blir brukt så mye, eksempelvis retten til å innhente politiattest og nytteverdien av eBevis som ifølge rapporten skal kunne gi et tilnærmet sanntidsbilde av restanser, konkurser osv. Men det forutsetter jo at du har tid til å sjekke slike forhold i kontraktsperioden.

Over til KOFA

KOFA-sak 2013-111 viser hvordan en slik sak utspiller seg i praksis.

I saken mente leverandøren som kom på andreplass at vinner skulle vært avvist fordi de hadde hatt en ansatt som hadde en dom på seg for korrupsjon.

I en tidligere anskaffelse hadde den samme leverandøren blitt avvist på grunn av dette forholdet, men denne gangen mente oppdragsgiver at det var gjennomført tilstrekkelige «self-cleaning»-tiltak til at det ikke lenger var riktig å avvise. Den aktuelle ansatte hadde blant annet sluttet siden sist. KOFA var dermed enige med oppdragsgiver.

Det er opp til deg

Så der har du noen innspill hvis du skulle bli utsatt for noe slikt selv.

Men hvis du tror det er åpenbart at en straffedømt leverandør må avvises, så må du nok tro om igjen.

Og hvem blir sittende igjen med svarteper og må foreta den vanskelige avveiningen om leverandøren skal avvises eller ikke?

Ja, det er nok deg, det.

Da kan du jo ta på deg skoene til Sherlock Holmes, Poirot, Colombo, Morse eller Vera og se hvor vanskelig jobben deres egentlig er: det holder jo ikke at de skjønner hva som har skjedd (det gjør de som regel). Det sentrale er jo om de får gjerningsmannen til å innrømme lovbruddet, slik at vi får en dom.

Får du til det, Sherlock?

Den som avviser får se.