Vi intensjonskunngjør med de beste intensjoner – men bidrar det til innovasjon?
De som abonnerer på Kommunal Rapport kunne nylig lese at en kommune som intensjonskunngjorde kjøpet av et system, slapp KOFA-gebyr for ulovlig direkteanskaffelse.
Det er også interessant å merke seg at artikkelen er skrevet av advokaten som hjalp kommunen med å vinne. Tekstreklame, kaller man gjerne slikt. Kommunal Rapport har kalt det et debattinnlegg.
Vel, la oss behandle det som en debatt, da: Er det greit å ikke kjøre konkurranse når man bare kjenner til én leverandør som kan levere?
Kjør debatt!
Vi skal til Øygarden kommune, som for et par år siden la ut en intensjonskunngjøring på Doffin fordi de ville gå til direkte anskaffelse av et system fra leverandøren Framsikt AS.
De fikk ingen protester, og inngikk kontrakt.
Halvannet år senere blir kommunen klaget inn for KOFA med påstand om ulovlig direkteanskaffelse. Den som klager, er den ideelle organisasjonen Rettferdig Offentlig Saksbehandling ROS, som vi har sett i aksjon før også. Blir kommunen felt, må de ut med flere hundre tusen i gebyr.
Men de blir ikke felt. Etter å ha sendt kommunen et forhåndsvarsel om gebyr, ombestemmer KOFA seg og ilegger ikke gebyr likevel. Takket være advokatens argumentasjonsrekke, får vi tro.
Argumentene var blant annet at en av kommunens ansatte hadde inngående kunnskap til tilgjengelige løsninger, og dermed burde vite at det ikke fantes noe alternativ. Videre hadde Innovasjon Norge vært involvert i utviklingen av det aktuelle verktøyet og KOFA konkluderte med at kommunen hadde «hatt fullstendig oversikt over det aktuelle markedet, og avdekket at det ikke forelå andre alternativer, verken ferdige eller under utvikling».
En oppskrift
KOFA-avgjørelsen blir dermed en oppskrift for andre kommuner som vil intensjonskunngjøre det samme systemet i framtida. Fin tekstreklame for den aktuelle leverandøren, kan man kanskje si.
Men med advokatutgifter ble nok prosessen likevel dyrere for kommunen enn om de hadde gjennomført en vanlig konkurranse og bare fått inn ett tilbud.
Og hva ville skjedd om de hadde gjort det?
Jo, da hadde det kanskje dukket opp alternativer.
50% av markedet
Framsikt hevder selv å ha over 180 kommuner og fylkeskommuner på kundelisten. Det skulle bli en markedsandel på oppunder 50%. Et raskt søk på Doffin viser svært mange intensjonskunngjøringer knyttet til selskapet Framsikt AS. Følgelig er det mange der ute som har tenkt som Øygarden. Hvis de skulle bli utsatt for ideelle organisasjoner, er det nå bare å hente fram KOFA-2021-1908 hvis du trenger flere argumenter for hvorfor dette verktøyet var det eneste rette.
Men selv om løsningen sikkert er veldig bra, er det ikke fullt så bra at markedet for noe så viktig som «mål- planleggings og rapporteringssystem for offentlig sektor» mener de kun har én leverandør å henvende seg til. Selskapets regnskapstall viser da også at omsetningen har økt betraktelig de siste årene.
Et absurd eksempel… eller?
Så tenk deg om det samme skulle skjedd med biler, datamaskiner eller ingeniørtjenester? Du kan jo selv tenke deg situasjonen:
«Begrunnelse for tildeling av kontrakt uten kunngjøring av konkurranse: Kommunen har ikke funnet andre tilbydere av en helhetlig løsning for transport som tilfredsstiller alle følgende krav:
Plass til fem personer pluss bagasje. Mulighet for omgjøring til varetransport. Integrasjon mot kommunens flåtestyringssystem. Oppfølging av vedlikehold i henhold til angitt årshjul.»
Det høres sikkert absurd ut, men det er allerede slik for en del tjenester. Eksempelvis er det lite konkurranse på kontorapplikasjoner for tekstbehandling, regneark, presentasjon og epost. Det er også lite konkurranse for tiden på markedet for KGV.
Arbeidsbesparende nederlag for samfunnet
Intensjonskunngjøringer kan være arbeidsbesparende for en virksomhet, men samtidig være et nederlag for samfunnet.
Så la oss se på hva du sparer. En intensjonskunngjøring er enkel å lage, og består bare av noen få tekstfelt: en beskrivelse av behovet, og en begrunnelse for hvorfor du mener bare en leverandør i hele EØS kan levere. Så er det bare å lene seg tilbake i 11 dager mens du venter på innsigelser, og deretter inngå kontrakt. Kjapt, enkelt og forholdsmessig. Tiden du sparte kan du jo bruke på noe annet ugjort.
For leverandøren som får 11 dager på seg til å komme opp med argumenter for hvorfor du tar feil, er det litt mer motbakke.
Alternativet er å beskrive behovet i et konkurransegrunnlag, og legge det ut på Doffin i 30 dager. Da har du i det minste gitt alternativene en sjanse. Hvis du er flink til å beskrive behovet ditt i større grad enn løsningen du ønsker deg, øker sjansene kanskje enda mer.
Og hva har du så å vinne på noe slikt? Vel, i beste fall en bedre, mer intuitiv, raskere og billigere løsning. I verste fall den ekstra tiden en slik konkurranse tar.
Men markedet vil nok takke deg, og advokatene i KOFA får litt mindre å gjøre.
Så hvem vet? Kanskje du en dag står der og mottar en eller annen innovasjonspris fordi du tenkte litt utenfor boksen?
Den som anskaffer i stedet for å intensjonskunngjøre, får se.
