I anledning nasjonaldagen, kan det passe å se nærmere på den aller norskeste paragrafen vi har.
Det oppleves nok til tider som frustrerende at det «bittelille» statlige anbudet på 1.51 millioner kroner må lyses ut i hele Europa sånn at leverandører i Kroatia og Luxemburg kan regne på det.
Hvorfor skal de det? Det er jo bare snakk om et lite filleoppdrag oppe i Norge?
Vel, dette er en forpliktelse som EØS-avtalen bringer med seg. Har du forvillet deg opp over EØS-terskelen, så må du spørre hele EØS-regionen om tilbud.
Og like sikkert som det går mot vår, skal vi nå hylle nasjonen Norge med flaggborger, bunader, is og nasjonalsang. 17. mai er like om hjørnet.
Kjøp lokalt, sier dessuten alle norske politikere.
Kanskje offentlige innkjøpere også burde gå i 17. mai-tog? De har ihvertfall noe å feire, noe som er tett knyttet til nasjon og nasjonsbygging… og EØS-terskelen.
Vi snakker selvsagt om forskriftens §7-7.
Ikke hørt om den, sier du? Vel, la oss sitere:
«Oppdragsgiveren kan utforme alle dokumenter på norsk, og kan kreve at leverandøren utformer tilbudene og andre dokumenter på norsk.»
Snakk om nasjonalskatt!
Hvis du tenker over det, så har denne ene setningen enorm betydning for offentlige anskaffelser. Bestemmelsen sier altså ikke bare at du kan begrense deg til å lage konkurransegrunnlaget ditt på norsk (minus en engelsk oversettelse av beskrivelse, kvalifikasjonskrav og et par andre småtterier), men den sier også at du kan kreve at leverandøren leverer hele tilbudet sitt på norsk.
Man kan knapt forestille seg en mer effektiv tollbarriere. Norsk er jo ikke akkurat noe verdensspråk.
Med denne setningen på plass i konkurransegrunnlaget, er det i grunnen sjelden at utenlandske leverandører tar seg bryderiet med å levere tilbud – selv om anbudet ligger der og venter på TED, pent oversatt til engelsk med tittel og fjong beskrivelse. Erfaringsmessig er det veldig sjelden.
Er det en grunn til å feire? Skal man gå i tog for sånt?
Vel, kanskje både-og. Ulempen er at innovasjon og nytenkning ikke når opp til oss her oppe på berget. Fordelen er selvsagt at hvis man faktisk er en av dem som har investert tid og penger i å lære seg norsk og har bosatt seg her oppe i det kalde nord, ja da har du også mye større mulighet til å vinne konkurranser – for dine kolleger fra Kroatia og Luxemburg vil sannsynligvis glimre med sitt fravær. Å lage tilbud på norsk er ikke helt deres cup of tea.
Man kan jo driste seg til å lure på om ikke §7-7 slår hele EØS-ideen i hjel? Ideen om å kunngjøre over hele Europa gir jo liten mening hvis du må lære deg et ultra-sært språk for å kunne gi tilbud.
Nå står det selvsagt «kan» i bestemmelsen. Du må ikke bruke den. Erfaring tilsier at dersom du ikke stiller språkkrav, så kommer det også flere tilbud fra andre land. Man står selvsagt fremdeles igjen med språkbarrierer i utførelsen av kontrakten, og eventuelt også geografiske utfordringer (det er langt fra Dubrovnik til Fauske). Men likevel. Det er mulig å levere tilbud fra Kroatia på en tjenestekontrakt i Fauske – og motsatt.
Mulig, men lite sannsynlig og så lenge §7-7 eksisterer, blir den som regel brukt.
Så da vet du det, og har en ekstra ting du kan feire på 17. mai.
