Er det så innmari vanskelig da?

rubix-cube-1427058

Eksempel på noe som er vanskelig – helt til du har lært teknikken.

I en undersøkelse foretatt av Anbud365 sier en større leverandør til det offentlige at “hevingen av anbudsgrensen er en fordel”. Formodentlig er leverandøren feilsitert når det gjelder ordet “anbudsgrense”. Det er vel hevingen av den nasjonale terskelverdien han sikter til, og ikke en tenkt grense for når man har anledning til å forhandle – det har man jo full frihet til helt opp til EØS-terskelverdien, både etter nytt og gammelt regelverk.

Men altså: leverandøren mener det vil være en fordel at den nasjonale terskelverdien heves til 1.100.000 kroner neste år, og viser til at de mindre oppdragene da vil bli enklere å besvare.

Med andre ord: de mindre Del II-anskaffelsene er ikke enkle å besvare i dag.

Hvorfor er de ikke det?

Anskaffelsesregelverkets Del II, som i dag regulerer kjøp mellom 0,5 og 1,75 millioner, kan knapt kalles omfattende. La oss liste opp kravene du må forholde deg til:

  1. Du må kunngjøre
  2. Du må oppgi tildelingskriterier
  3. Du kan ikke inngå kontrakten uten å begrunne valget og gi leverandørene en tidsfrist til å komme med innvendinger (karenstid)
  4. Du må be om skatteattest
  5. Du kan ikke be om tilbud på epost

Det er i grunnen alt. La oss se nærmere på disse punktene:

  1. Å kunngjøre betyr i grunnen bare at du må logge deg på Doffin, skrive inn et navn, en beskrivelse og noen datoer. Det er alt. Kunngjøringsskjemaet for Del II er enkelt. Selv om du inviterer til konkurranse på epost, må du jo likevel gjøre omtrent det samme – men nå har du ikke noe skjema å bruke som huskeliste, selvsagt.
  2. Forskriften stiller krav til tildelingskriterier, men du trenger ikke gjøre stort mer enn å liste de opp. Det er ingen krav til at de skal vektes eller prioriteres. Dette ville du kanskje gjort uansett, for eksempel ved å skrive i eposten at du vil legge vekt på pris og leveringstid.
  3. Neste år vil det ikke lenger være nødvendig å begrunne eller angi karenstid for anskaffelser mellom 0,5 og 1,1 millioner – men det følger kanskje av god forretningsskikk at du vil gjøre noe tilsvarende uansett?
  4. Du må fremdeles be om skatteattest, også neste år – men riktignok bare fra den som vant.
  5. Neste år kan du be om tilbud helt opp til 1.1 millioner kroner på epost, hvis du vil. Neste år har KGV (elektroniske konkurransegjennomføringsverktøy) tiårsjubileum i Norge, og året etter blir KGV obligatorisk å bruke på alle anskaffelser over 1.1 millioner. Men det er jo ingenting som hindrer deg i å bruke KGV på mindre anskaffelser også, og det kan fort være både enklere, raskere og ikke minst tryggere enn epost. De ansatte i Innkjøpskontoret har forresten gjort det slik i årevis allerede.

Så hva står vi egentlig igjen med som er enklere? Vi i Innkjøpskontoret klarer i grunnen ikke å finne en eneste ting, bortsett fra at du kanskje får færre tilbud – noe som jo heller ikke nødvendigvis er en fordel. Dessuten er det mange som kanskje vil trekke frem muligheten til å forhandle med tilbyderne, men den muligheten har du jo allerede i dag – og neste år blir den ytterligere utvidet i Del II.

Hovedgrunnen til at leverandøren i undersøkelsen er frustrert, er nok heller at innkjøperne han har møtt ikke tar tilstrekkelig hensyn til forholdsmessighetsprinsippet – de lager rett og slett anskaffelser som er mer kompliserte enn de strengt tatt trenger å være – og de ber kanskje i tillegg om å få tilbudet på papir – i to ringpermer, med minnepenn.

Og når noen som i utgangspunktet ikke utnytter regelverket i dag skal prøve å gjøre ting enklere fra neste år, hva tror du da vil skje?

Tiden vil vise. Som alltid er det vel slik at det mest vesentlige momentet i en innkjøpsprosess er hvilken kompetanse og erfaring de som deltar i den har – uansett hvilke regler de følger.

Ha en fin fredag!