Vi har lov til å angi tildelingskriterienes vekt med et «passende maksimalt utslag». Men når blir et passende utslag upassende?
Det burde kanskje være åpenbart, men tydeligvis ikke.
Vi skal KOFA-sak 2023/0460 der en kommune hadde valgt to tildelingskriterier, nemlig pris og kvalitet.
Beste besvarelse på hvert kriterium skulle få 10 poeng. For de som ikke var best, var det enten skjønnsmessig vurdering på kvalitet eller matematisk utregning på pris.
La oss så si at to leverandører ga tilbud og den ene fikk maks poeng på pris og den andre maks poeng på kvalitet. Så hadde det seg slik at på det andre kriteriet fikk begge fem. Totalsummen var altså 15 poeng for hver – og dødt løp.
Men vi glemmer vektingen. Kriteriene må jo prioriteres eller vektes.
Ser vi for oss at de to kriteriene var oppgitt i prioritert rekkefølge, får vi en vinner likevel. Hvis det sto «pris/kvalitet», vinner den med lavest pris. Står det «kvalitet/pris», vinner den med best kvalitet.
Hvis de to kriteriene var angitt med vekt, er det jo vekten som bestemmer. Med 70/30 på pris, vinner den billigste, og med 30/70 vinner tilbudet med høyest kvalitet.
Dette angir du i kunngjøringen, så bordet fanger.
Men er dette passende, da?
Men så var det dette med «passende maksimalt utslag», da.
Forskriftens §18-1(6) sier at oppdragsgiveren «kan angi vekten innenfor en ramme med et passende maksimalt utslag».
For all del: det står «kan», så dette er ikke noe du må. Men hva hvis du vil deg selv så vondt at du får lyst til å gjøre det likevel?
La oss tenke oss en måte å gjøre dette på. Eksempelvis kan du skrive at alle kriteriene kan endres med +/- 5%. Dermed ville du kunne velge både 70/30, 65/35 og 75/25 i eksemplet ovenfor.
Større handlingsfrihet
Hvorfor skulle du gjøre det? Vel, det gir deg jo større handlingsfrihet – og det gir leverandørene mindre forutberegnelighet. Det er nettopp denne grenseoppgangen som blir viktig. Hvor stor handlingsfrihet kan du gi deg selv og hvor liten forutberegnelighet vil leverandørene tolerere.
Tilbake til KOFA-saken. Her hadde oppdragsgiver gitt seg selv et ganske interessant handlingsrom. De oppga vekten på pris og kvalitet til 40-60%. Med andre ord: både 40/60, 50/50 og 60/40 ville vært mulige utslag.
Vi kan jo raskt gå tilbake til vårt tenkte eksempel der begge tilbyderne fikk 15 poeng totalt (uvektet). Hvem ville da vinne?
Med et slikt utfall ville hvem som helst kunne vunnet. Med 40/60 vinner den med best kvalitet og med 60/40 vinner den billigste. Ja, det ville til og med vært mulig å få til en loddtrekning her, hvis man hadde valgt 50/50.
Så var dette greit?
KOFA: Ulovlig
Nei, mener KOFA, og de argumenterer slik: «Den ulovlig store skjønnsfriheten har medført at oppdragsgiver, etter å ha mottatt tilbudene, kunne velge tilbud gjennom å fastsette den endelige vektingen.»
Nettopp. Det var vel egentlig innlysende allerede fra kunngjøringstidspunktet at dette kunne bære galt av sted. Så lenge leverandørene hadde forholdsvis like poengsummer, ville det være mulig å velge utfall av konkurransen bare ved å bestemme vektingen. Pussig nok var det tilsynelatende ingen av leverandørene som reagerte på det. Det burde de kanskje gjort – så kunne oppdragsgiver avlyst konkurransen allerede før tilbudene kom inn og ryddet opp i de upassende utslagene sine.
Men nå vet du det ihvertfall: hvis det passende maksimale utslaget kan endre rekkefølgen på tildelingskriteriene, ja da er det rett og slett et upassende utslag.
Men det enkleste er jo å glemme hele greia og bare angi tildelingskriterienes vekt – uten potensielt upassende utslag.
Husker du det til neste gang?
Den som anskaffer får se.
