For tiden går debatten om innsynsreglene bør endres. Partene står steilt på hver sin front. De som ikke har noe å tape, vil ikke ha begrensninger i innsynet. De som må behandle innsynskrav hver eneste dag, forsøker forgjeves å påpeke de tidvis enorme kostnadene med dagens innsynsregime.
Det er lett å si at man alltid må ha en så åpen forvaltning som mulig. Det er lett å tenke seg at innskrenkninger i innsynsreglene kan føre til et mer lukket system med mer hemmelighold. Det handler vel om tillit. I ett nyhetsbilde som domineres av brilletyverier, skjulte aksjehandler, vennetjenester og inhabilitet, skal det godt gjøres at et rop om hjelp fra en offentlig innkjøper som drukner i innsynskrav blir hørt. Folk flest ser selvsagt det store bildet.
Hvis folk flest fikk anledning til å håndtere et middels stort innsynskrav på 910 sider med mange andre oppgaver og en forventning om behandling «uten unødig opphold», ville de vel kanskje sett dette fra innkjøperens ståsted. Men ingen har foreløpig klart å forklare problemet slik at Hvermannsen faktisk forstår det. Tilbud i offentlige konkurranser er ikke det samme som diskusjoner om hvem som bør nomineres til styreverv. Men sånt forstår tilsynelatende ikke de som kommenterer høringssvar.
Så hva gjør man? Man gjør sitt beste. Lærer seg effektive metoder for å sladde, og forsøker å ha dialog med den som ber om innsyn for å begrense dokumentmengden.
Men nå har en ny idé slått ned i innkjøpsnorge: det er begrunnelsen som er synderen.
Flere artikler på Anbud365 peker på samme forhold: en dårlig forklart tildeling er roten til alt ondt – ihvertfall når det gjelder innsynskrav.
Du kan jo se det for deg: du får beskjed om at du ikke har fått kontrakten, men blir ikke klok på begrunnelsen. Det står at du skjønnsmessig har fått en eller annen poengsum, men det er vanskelig å forstå hvorfor. Hva gjør man da?
Vel, det er nok mange som ber om innsyn i valgte leverandørs tilbud (eller alle tilbud bare fordi man er litt ekstra gretten). Så begynner jobben med å forstå tildelingen.
Derfor ivrer altså mange innkjøpere for bedre begrunnelser, og det er nok isolert sett ikke så dumt.
Vi har hatt samme regler for begrunnelser i ti år nå, men fremdeles synes det som om mange offentlige innkjøpere lever i den villfarelse at en begrunnelse bare trenger å handle om den som har vunnet – vil man vite mer, er det jo bare å spørre. Dette sluttet vi altså med i 2012, men gammel vane er vond å vende.
Det er dessuten fremdeles mange som lever i en annen villfarelse, nemlig at et poeng er en begrunnelse. Det er det jo heller ikke. Kombinerer du disse to villfarelsene i en og samme begrunnelse, er det kanskje ikke så rart at leverandører steiler – og ber om innsyn.
Kanskje det kan hjelpe å fortelle hele historien, med en gang og med både begrunnelser og poeng?
Kanskje. Det er lov å prøve ihvertfall.
