Man skal som kjent være forsiktig med hva man ønsker seg.
SMB Norge har lansert sine 10 fanesaker for 2023-2025. Anbud365 omtalte saken først.
Foruten punkter om strømpriser, innleie av arbeidskraft, formueskatt og andre mer eller mindre selvsagte punkter for en slik interessegruppe, handler to av fanesakene om offentlige anskaffelser.
Senk terskelen!
Den første først. SMB Norge ønsker å senke den nasjonale terskelverdien fra dagens 1.3 millioner og tilbake til 500.000 der den som kjent var før 2017.
Konsekvensen av dette vil altså være at regelverkets Del II vil gjelde fra og med 500.000 og opp til EØS-terskel. SMB Norge sier de ønsker dette for å «gjøre det enklere for småbedrifter og lokalt næringsliv å delta i offentlige anbud».
Javel.
Formodentlig tenker de på kunngjøringsplikten. Det er som kjent ikke lenger frivillig å kunngjøre når man kommer over nasjonal terskelverdi. Da må man på Doffin. Formodentlig mener SMB Norge at det er en fordel, fordi flere da vil ha anledning til å gi tilbud.
Lavere terskel = flere regler
Men de nasjonale reglene i Del II bringer også mer med seg. Eksempelvis strengere krav til hvordan konkurransen gjennomføres, og en (riktignok frivillig) mulighet til å benytte ESPD-skjema. Man introduserer også strengere regler for kvalifikasjonskrav, og en noe mer innviklet håndtering av forhandlinger. Kort sagt: flere regler.
Er det det SMB Norge ønsker seg? Sannsynligvis ikke. De sier jo rett ut at de ønsker å gjøre det enklere. Vel, careful what you wish for. Dagens «høye» terskel på 1.3 millioner, har klare fordeler – også for SMB. Regelverket er enkelt, og det er få insentiver for innkjøper til å dynge på med dokumentasjonskrav. Dermed er det også ofte enklere å gi tilbud.
Men så var det dette med kunngjøring, da. Her står vi ved et tveegget sverd. På den ene siden kan økt kunngjøring føre til mer konkurranse, men det kan også gjøre det enda vanskeligere for lokale leverandører. Der kontrakten tidligere sto mellom tre lokale leverandører i en Del I-konkurranse uten kunngjøring, må den – etter SMB Norges ønske – stå mellom leverandører over hele landet.
Er alt dette en fordel for SMB-segmentet? Det er ikke åpenbart.
En gavepakke som ikke er pakket opp?
Dagens løsning er snarere en gavepakke til nettopp SMB-segmentet fordi det er fleksibelt. Man kan kunngjøre, eller man kan la det være. Man kan dynge på med dokumentasjonskrav – eller man kan la det være.
Er SMB Norges ønske om terskelsenkning et uttrykk for mistillit til offentlige oppdragsgivere, eller er det mangel på forståelse for hvordan regelverket fungerer? Det kan være nyttig å få klarere svar på dette før regjering og politikere lar seg overbevise om å gjøre endringer som kanskje virker mot sin hensikt.
Men SMB Norge har ett forslag til. De vil også at det offentlige «i større grad vektlegger miljøgevinsten ved å bruke lokale aktører gjennom offentlige anbud».
Lokalt = miljøvennlig
Når var dette ikke en mulighet? Dersom det ikke gjøres, er det ihvertfall ikke regelverket som står i veien. Nå er det riktignok ikke tillatt å diskriminere på bakgrunn av geografi. Man kan dermed ikke sette som kvalifikasjonskrav at leverandøren har adresse i kommunen.
Men det finnes andre veier til målet. Energiforbruk, for eksempel. Skal noe fraktes, kan man selvsagt ta fraktkostnadene med i betraktningen – både de økonomiske og miljømessige kostnadene (i den grad de ikke er det samme). Dette kan eksempelvis være gunstig for et lokalt deponi eller et lokalt lager. Man kan også vurdere elementer som lokalkunnskap eller erfaring.
Og så kan man altså (foreløpig) også velge å spørre et utvalg leverandører i stedet for hele landet.
Fra nyttår skjerpes også kravet til å vektlegge miljø. Følgelig vil selskapet med den laveste miljøkostnaden få et bedre fortrinn.
I sum kan det altså synes som om SMB Norge ber om noe som allerede finnes. Men det er i beste fall. I verste fall ber de om noe som gjør situasjonen verre for medlemmene sine, snarere enn bedre.
Det ville jo vært direkte synd. Vær forsiktig med hva du ønsker deg – det kan hende du får det!
