Så kom altså Regjeringens konklusjon: vi gjør ingenting med innsynsreglene. Hensynet til åpenhet veide for tungt.
Case closed. Men hva handlet denne saken egentlig om?
Vi skal tilbake til mars 2023 da en høring ble lagt ut med følgende fjonge tittel: «Høring – forslag til endringer i offentleglova m.m. – innsyn i journalinnføringer m.m. som gjelder organinterne dokumenter».
Åja – §14
Den jevne bruker av offentleglova forstår altså at vi skal til §14, og prinsippet om at man kan unnta dokumenter som er utarbeidet til egen saksforberedelse. Altså eksempelvis det notatet du skrev der du synset litt om hvilken leverandør som hadde det beste løsningsforslaget.
Prinsippet er jo at arkivering er noe du skal gjøre fortløpende. Dermed skal dette notatet arkiveres, selv om det skal unntas etter §14 fordi det jo bare er din synsing eller meningsutveksling og ikke den endelige avgjørelsen (hvor din synsing ble nedstemt av dine kolleger, forøvrig).
Det er nå problemet kommer. Du har hjemmel for å unnta dokumentet, men ikke journalføringen. Følgelig vil journalposten «kommentarer til HR. Klausen & Søns manglende leveringsdyktighet m.m.» havne på postlistene, selv om dine faktiske skriblerier om nevnte firmas mangel på leveringsdyktighet ikke gjør det.
It’s the journalpost, stupid
Ser du problemet? Det kan jo vise seg å være direkte uheldig om denne tittelen skulle havne i offentligheten før du og dine kolleger velger å stille dere bak beslutningen om å tildele leverandøren kontrakt likevel. Det kan også virke særs uheldig i den etterfølgende rettssaken der advokaten til leverandøren som ikke vant blir nektet innsyn i det organinterne notatet ditt, men likevel vet at det handler om valgte leverandørs manglende leveringsdyktighet.
Det var jo bare skriblerier fra din side, men nå blir de brått brukt mot deg og kollegene dine, selv om det i utgangspunktet skal være lov å diskutere og være uenige før man samler seg om en endelig beslutning.
Eller som høringsnotatet sa det: «Dette vil igjen kunne medføre en risiko for at den frie, interne meningsutvekslingen i organet begrenses».
Teknikalitet
Høringsnotatet forsøker egentlig å rydde opp i en teknikalitet, som kanskje fører til mindre diskusjon enn ønsket.
Så hva var svaret fra folket? Jo, et rungende «glem det»:
- «Nei» (Høringssvar fra Anonym, 05.07.2023)
- «NEI til begrensninger i offentlighetsloven. Heller mer innsyn, mer åpenhet, og mer offentlighet av beslutninger, dokumenter, notater og samtaler, for å lettere i etterkant kunne ettergå lovlighet, korrupsjon, bestikkelser, press, og til bruk som bevismateriale i rettsaker og straffesaker – og særlig viktig i tilfeller av landsforræderi.» (Høringssvar fra Anonym, 05.07.2023)
- «Hva er det dere har å skjule for folket ,du snakker om demokrati» (Høringssvar fra Astrid, 03.07.2023)
- «[..] Forslaget er å gå i feil retning. Vi ønsker tvert i mot et varmere samfunn med mer åpenhet og selvbestemmelse.» (Høringssvar fra Askøy INP, 04.07.2023)
…og slik fortsetter det. Totalt har det kommet inn nærmere 3500 høringssvar.
Javel. Så hva gjør vi nå? Skal all intern meningsutveksling nå kjøres for åpne postlister?
Vel, svaret er vel snarere å fortsette som før. Det er vel ganske innlysende hvordan dette kan løses: det løses i stillhet. Folk vil altså fortsette å «glemme» å journalføre, de vil snakke sammen i stedet for å skrive, skrive for hånd i stedet for på PC og skriver de på PC vil de bruke mer kryptiske dokumentnavn. Altså akkurat slik man alltid har gjort for å unngå å spore av debatten gjennom utilsiktet journalføring av ting du har hjemmel for å unnta – på grunn av nevnte teknikalitet.
Regjeringens forsøk på å skape mer meningsutveksling strandet altså med et mageplask.
Dunning-Kruger, kanskje?
Det er vel god grunn til å tro at mange av de som har uttalt seg i denne saken ikke vet hva den egentlig dreier seg om. Hadde de forstått det, ville de kanskje innsett at denne endringen i verste fall ville føre til nøyaktig det samme som idag, og i beste fall til at man ble flinkere til å dokumentere og arkivere sine synspunkter, når frykten for debattavsporing gjennom offentliggjøring av journalposter knyttet til unntatte dokumenter forsvant. Det skal jo være lov å diskutere seg fram til en konklusjon, eller hva?
Hvem vet hvordan alle habilitetssakene som har rast gjennom landet de siste månedene hadde sett ut med hjemmel for å unnta journalposter? Kanskje arkivene da ville inneholdt flere innsigelser og flere meningsytringer om hva som er eller ikke er greit for en statsråd? Det ville sikkert både Riksrevisjonen og fremtidige historikere satt pris på.
Men det er ikke så lett å selge inn ideen om at mindre åpenhet samlet sett kan føre til mer åpenhet…
PS:
Og hva hadde så saken med innsyn i tilbud i offentlige anskaffelser å gjøre? Ingenting. Absolutt ingenting. Da tenker du kanskje på Anskaffelsesutvalget, som skal begynne sin leveranse av synsing 4. november i år? De har forøvrig ikke noe direkte mandat til å se på innsynsreglene (selv om mange av innspillene går på nettopp dette).
