Du har kanskje hørt om Catch-22? Vel, her skal vi se på en anskaffelse med en skikkelig Catch-22.
Vi skal til ett kommunalt eiendomsforetak som hadde bruk for prosjektledelse og byggeledelse. Dermed kjørte de en konkurranse på slike tjenester.
For å redusere bunken med tilbud som måtte evalueres, valgte man å bruke såkalte utvelgelseskriterier til å begrense bunken. Ett av disse handlet om erfaring med offentlige oppdragsgivere.
Du ser kanskje problemet allerede?
Vel, det gjorde ihvertfall en av leverandørene. I stedet for å inngi tilbud spurte han oppdragsgiver hvorfor han, som var en profesjonell leverandør av denne typen tjenester gjennom mange år, ikke kunne levere tilbud. Leverandøren hadde nemlig ikke erfaring med offentlige kunder.
Et bygg er jo et bygg, mente leverandøren.
Nei, det er forskjeller på offentlige bygg og private bygg, mente oppdragsgiveren.
Ser du selvmotsigelsen?
Utvelgelseskriterier er altså laget for å redusere bunken med tilbud som må evalueres. Grunnen til at man bruker dem, er som regel at man forventer å få inn langt flere tilbud enn det som trengs for å ha en reell konkurranse. Det er altså mange om beinet. Da sier det seg selv at de med minst relevant erfaring ryker ut først. I dette tilfellet hadde altså oppdragsgiveren sagt at erfaring med offentlige bygg ville være et moment i denne vurderingen.
Sagt med andre ord: i et marked der ingen hadde erfaring med offentlige bygg, ville leverandører uten erfaring med offentlige bygg fått delta.
Men alle som har befattet seg med slike anskaffelser vet jo at det er veldig, veldig langt fra virkeligheten. Det er snarere nærmest et «problem» at du får særdeles mange godt kvalifiserte søkere til slike jobber.
Men du så dilemmaet, ikke sant?
Hvis en leverandør ikke har erfaring med offentlige bygg, hvordan skal han noensinne få det når det stilles krav om erfaring med offentlige bygg for å få slike kontrakter? Heri ligger det altså en Catch-22. Du vil aldri få den erfaringen du ikke får lov til å delta i konkurranser med uten å ha.
Den aktuelle forbigåtte leverandøren valgte å ta saken til KOFA, og argumentere med at de hadde rimelig mange store prosjekter bak seg – bare ikke for offentlige kunder.
Men det var dessverre lite trøst å finne hos KOFA. De sa seg helt enige med den offentlige oppdragsgiveren i at det var greit å «diskriminere» på denne måten.
Så da står man der, da? Hva skal man gjøre hvis man noensinne vil inn på det offentlige?
Vel, det er håp.
For det første er det ingen menneskerett for offentlige oppdragsgivere å stille slike krav, og mange gjør det ikke. Dermed finnes det konkurranser der ute som man får lov til å delta i.
Men så kan det jo tenkes at disse oppdragsgiverne istedet bruker tilbudt kompetanse som et tildelingskriterie. Dermed kan man risikere å score dårlig selv om man får lov til å delta – med mindre man klarer å argumentere skikkelig godt for at det private prosjektet man har utført er vel så komplisert som det offentlige man gir tilbud på.
Det er også en siste vei, og det er vel den de fleste velger: man investerer i ansatte som har erfaring med offentlige bygg. Har man disse i stallen, har man jo også erfaring med offentlige bygg som leverandør.
Så der har du det altså. For å få erfaring med offentlige bygg, må du få lov til å gjennomføre kontrakter for offentlige oppdragsgivere. Da må man kanskje starte i det små. Før du vet ordet av det, så står du der med erfaringen likevel.
Så lenge ikke alle offentlige oppdragsgivere velger seg de samme utvelgelseskriteriene, da.
Den som anskaffer får se.
