Det er ikke gull alt som glimrer, men det hender likevel at du blir tilbudt gull, og det med grønne skoger på kjøpet. Eksempelvis kan en leverandør tilby gratis overvåkning av datamaskinene dine for null kroner ekstra.
Så kommer spørsmålet: Har han lovet mer enn han kan holde, er det han tilbyr helt riktig forstått, eller har han rett og slett skrevet feil? Det er ikke så lett å vite bestandig.
Den som typisk mener å vite slikt veldig godt, er leverandøren som ikke vant oppdraget. Skulle det komme ham for øre at du er tilbudt overvåkning til null kroner, vil han hevde at det umulig kan stemme, og at du skulle avvist tilbudet. Selvsagt mener han det. Han tar jo 123 kroner per stykk for den samme jobben.
Men er det så enkelt, da? Kan du ta ordene til leverandøren som tapte for god fisk i en slik situasjon? Er ikke dette bare en subjektiv oppfatning fra en leverandør som ikke bare tapte konkurransen, men også innser at konkurrentene gjør ting gratis når han tar betalt for det?
Men du lurer, og grunner på dette likevel. Null kroner for overvåkning? Null kroner?
Til slutt orker du ikke mer og spør.
– Hei, kan du bekrefte at overvåkning av datamaskinene våre koster null kroner?
– Eh.. nei?!? Hvor har du det fra?
(oida… «nei»?)
– Det står i tilbudet ditt – i punkt 18.1.3b, nederst på siden.
– Oida, her må det ha skjedd en glipp, gitt. Det koster 80 kroner per stykk. Beklager, altså.
(beklager, du liksom)
La oss hoppe ut av dialogen her et øyeblikk. Nå har altså oppdragsgiver spurt, og følgelig signalisert at de ikke helt tror på leverandørens pris. Videre har leverandøren innrømmet feilprising og forsøkt å komme med et nytt tall. Vi har altså stadfestet vår mistanke – tallet var for godt til å være sant og gullet som glimret, var ikke gull likevel.
Så hva gjør vi nå? Leverandøren som tapte, mener jo vi skal avvise tilbudet. Faggruppa som trenger rammeavtalen på overvåkning, vil inngå kontrakt så fort som mulig, og helst i går. Leverandøren som vant, lurer fælt på hva de har rotet seg opp i ved å svare så ærlig. Det var visst noe som het forhandlingsforbud.
Utpå kvelden kommer det en ny melding fra leverandøren:
– Hei igjen, vi skjønner at vi har driti oss ut på den prisinga, men vi står ved den opprinnelige prisen vår på kroner null. Bare glem den siste meldinga. Sorry, altså.
Det er nå uttrykket «frem og tilbake er like langt» kommer til sin rett. Nå er du egentlig tilbake til start. Leverandørens tilbud er fremdeles 0 kroner for overvåkning, og selv om du nå vet at det er en feilprising, har du også leverandørens forsikring om at det er en feil de står ved. De går neppe konkurs – dette var bare en av atten prislinjer.
Men før du spurte var det jo heller ingen tvil om at leverandører må stå ved tilbudene sine. Selvsagt er det sånn. Hvis ikke vil jo enhver avtale rakne ved oppstart. Du må kunne stole på at det leverandørene skriver i tilbudet sitt er riktig, så lenge det ikke er så komplett urimelig at tilbudet ikke kan ansees å være bindende.
I vår sak var det jo ikke så ille, så hvorfor spurte du? Formodentlig for å tekkes leverandøren som tapte.
Vi kan jo gjøre et forsøk på å søke hjelp i rettskildene. Saken om Fosen-linjen endte i både EFTA og Høyesterett, og et av spørsmålene var hvor langt oppdragsgiver må strekke seg for å kontrollere at opplysningene i et tilbud er riktige.
Vi siterer fra premiss 121 i dommen fra EFTA: «For at oppdragsgiver skal kunne foreta en objektiv sammenligning av de inngitte tilbud, må han fastslå om de fremlagte opplysninger er troverdige, særlig om tilbyder vil være i stand til å levere det han har tilbudt i sitt tilbud.»
I vår sak er det neppe noen tvil om leverandøren kan levere overvåkning av alle PCene til kroner null. Det kan han selvsagt. Det blir kanskje ingen utbyttefest og høi cigarføring blant aksjonærene i selskapet på grunn av denne feilen, men å ha fått deg som kunde, kan jo være verdt noe.
Men det er kanskje ikke helt utelukket at leverandøren kan gå konkurs? Da kan vi jo nok en gang se hen til Fosen-linjens premiss 122: «Behovet for et dokumentasjonskrav må ikke gå lenger enn det som er nødvendig for å nå målet om å kontrollere om opplysningene fremlagt av tilbyder, er troverdige og oppfyller oppdragsgivers krav.»
Flott. Forholdsmessighetsprinsippet, altså. Vi fortsetter:
«Følgelig kan kontrollkravet ikke strekke seg så langt som til å kreve at oppdragsgiver fastslår med en grad av sannsynlighet som grenser mot sikkerhet, at alle opplysninger fremlagt i hvert enkelt tilbud er entydige.»
Hjelpes. «En grad av sannsynlighet som grenser mot sikkerhet»? I EFTA glimrer klarspråkprisene åpenbart med sitt fravær.
La oss prøve å forenkle: Oppdragsgiver trenger ikke være nesten helt sikker. Det holder å være… ganske sikker? Litt sikker? Noe sikker? Nesten sikker? Her får forholdsmessigheten spre sin grå tåke over grensene. Poenget, om det er aldri så kryptisk skrevet, er at du ikke forventes å ha fasit. Det er det leverandøren som skal ha.
Så der har du det. Er du tilbudt glimrende gull med grønne skoger attåt, og du er nesten helt sikker på at leverandøren kan levere det han har lovet, ja da er det bare å takke ja. Skulle det likevel vise seg at han har lovet for mye, er det leverandørens feil, ikke din. Så lenge du nå ikke gir etter og betaler 80 kroner per PC likevel, så slipper du ihvertfall å havne i EFTA.
Dét kan vi vel fastslå med en grad av sannsynlighet som grenser mot sikkerhet.
