Valget er over og seierherrene skal enes. Hva vil skje med anskaffelser?
Vi er ferdige med sperregrenser og utjevningsmandater. Valget er over og sannsynligvis vil Ap, Sp og SV danne regjering – hvis de klarer å enes om en felles plattform, vel å merke.
Så hvordan vil det gå med offentlige anskaffelser de neste fire årene? Vil vi melde oss ut av EØS, og sentralisere alle offentlige IT-systemer, eller skal vi pålegges 120% vekt på miljø og bærekraft? Vi har sett litt på partiprogrammene til de tre partiene som sannsynligvis vil lede oss trygt gjennom første halvdel av tjuetallet (2020-tallet altså, for de som henger igjen i fortida).
Vi begynner med Arbeiderpartiet, som allerede på første side i sitt partiprogram gjør det klart at «Utslippene av klimagasser skal ned», og har som ett av tre valgløfter at «Norges klimamål skal nås». Arbeiderpartiet er selvsagt også opptatt av at det skal være jobb til alle og at velferdsstaten skal bli bedre. Partiet vil «Endre reglene for offentlige anskaffelser slik at de støtter viktige samfunnsmål som bærekraft, lønns- og arbeidsvilkår, innovasjon og lokale ringvirkninger. Det skal gjøres enklere for små bedrifter å delta i anbud».
Gode, gamle §7-9 under lupen
Samtidig vil de «utvikle, ikke avvikle» olje- og gassindustrien. Senterpartiet er også med på «utvikle, ikke avvikle»-prinsippet når det gjelder oljeproduksjonen vår og vil ha nullutslipp fra norsk sokkel innen 20 år. Ja, nullutslipp fra produksjonen, selvsagt. For anskaffelser overføres dette blant annet til et krav om at «miljø og klima skal vektes med minst 30 % i offentlige anskaffelser der innkjøpene har miljø- og klimapåvirkning. Ved vareanskaffelser skal vurderingen skje ut fra hele livsløpet til varene.»
Men vent litt, er det ikke akkurat det som står i forskriften i dag, da? Vel, nesten. I dagens §7-9 står det at «Der miljø brukes som tildelingskriterium, bør det som hovedregel vektes minimum 30 prosent». Formodentlig ønsker Senterpartiet å endre noen «bør» og «kan» i denne paragrafen. Det kan utvilsomt få noen interessante ringvirkninger. Men da må de jo få de andre to partiene med seg på dette.
Så hva mener SV? Vel, de er tydelige på miljømålene sine, det er ihvertfall sikkert. «Vår tid krever kraftfull handling», skriver de innledningsvis, og de vil «etablere klimabudsjett som styringsverktøy for kommende statsbudsjett» og vil «vektlegge miljø minst 50 prosent i alle anbudsprosesser og innfase nullutslippskrav i offentlige anbud».
Så når det gjelder vektlegging av miljø i offentlige anskaffelser, mener altså Ap at reglene skal endres, Sp vil endre «bør» til «skal» for å vekte miljø minst 30%, og SV vil gå helt til 50%.
I sum ligger det altså politisk godt an til en endring av §7-9, og det er nok støtte for at forskriften som stiller krav til det offentliges kjøretøy også skjerpes.
Men i sann byråkratisk ånd kliner SV også til med et ønske om å «etablere statistikkbank over offentlige anskaffelser, hvor miljø og arbeidsforhold rapporteres særskilt. Statistikken skal brukes aktivt for å kontrollere at krav overholdes». Slike gode intensjoner har lett for å ende opp i flere skjemaer, flere sentralt ansatte med mastergrader og få konkrete resultater. Ja, for hva får vi egentlig igjen for alle de ekstra feltene vi allerede fyller ut i dagens Doffin? Lite. Samtidig mangler fremdeles noe så elementært som generell statistikk på de kunngjøringene som legges ut hver eneste dag. Dette har glimret med sitt fravær på Doffin helt siden det ble lovet når EU-supply tok over løsningen. Nei SV, det er faktisk «less» som egentlig er «more» for å forvanske et forslitt utrykk (less is more, for de som ble usikre).
Men partiet lever ikke alene i den villfarelse at at datainnsamling er et gode i seg selv.
50% med hva?
Tilbake til miljøkravet – hva skal man fylle 50% vekt med, egentlig? Arbeiderpartiet har noen forslag. De vil «Stille strengere krav til garantitid og at produsenter har deler på lager». Det høres ut som noe man kan kvantifisere i et tildelingskritere. Likeledes bør man kunne lage noe rundt Arbeiderpartiets forslag om å «Stille krav om at produkter designes for å vare lenger, gjenbrukes, repareres og resirkuleres». Ja, de vil faktisk sørge for at både forbrukere og innkjøpere får «informasjon om hvor mye ressurser som er brukt for å lage et produkt, hvor store utslipp det står for, eventuelle skadelige miljøgifter og hvordan arbeidsforholdene er for de som lager dem». Så da er det bare for ikke-inhabile KOFA-advokater å spisse blyantene og lete etter flere oppdragsgivere de kan felle for tildelingskriterier som ikke har sterk nok tilknytning til kontraktsgjenstanden. Kanskje Arbeiderpartiet kan komme med en hjelpende hånd her, Stavanger kommune?
Ja, for dette er jo også et betydelig problem for innkjøpere som skal gjøre anskaffelsene sine mer bærekraftige: bærekraften må tåle advokatenes anklager på vegne av tapende part om at det ikke er tilstrekkelig relevant for varen som anskaffes at den er laget av folk som har det bra på jobben. Støre: kanskje du kan gi oss fasit her?
På sidelinjen kan nevnes at Arbeiderpartiet også tenker på oss forbrukere, siden de vil sørge for at vi «får informasjon om hvordan et produkt kan repareres, gjenbrukes og resirkuleres». Ikke dumt neste gang glidelåsen går i stykker allerede tredje gangen du drar den opp på jakka di for å holde høstvinden ute.
Vinden fra Europa
Og så var det EØS, da. Vil vinden ifra Europa snu med et regjeringsskifte?
Neppe. Ap, er tydelige på at «EØS-avtalen har gjennom et kvart århundre i sum tjent Norge godt».
I sum, ja. Men så var det bitene. SV og Sp snakker mye om disse, og om Storbritannias Brexit. Sp sier at «EØS-avtalen fører med seg sentralisering av makt og begrenser folkevalgtes handlingsfrihet på lokalt, regionalt og nasjonalt plan». De vil «Bruke reservasjonsretten i EØS-avtalen aktivt slik at Norge reserverer seg mot direktiver og forordninger som truer grunnleggende norske interesser», og de vil avvise «regelverk som ikke er EØS-relevant eller som er i strid med Grunnloven». Storbritannia driver for tiden med en overhaling av anskaffelsesregelverket sitt, nå som de ikke lenger er bundet av EU-direktivet. Mon tro om ikke anskaffelseskyndige Sp/SV-politikere ivrer om å gjøre det samme?
I så fall må de altså få med seg Ap, og de mener jo generelt at «De store oppgavene løser vi best sammen».
Men man kunne jo drømme om en verden uten ESDP, og uten det totalt tullete kravet om 2-trinnsprosedyre for å kunne forhandle. Man kunne saktens også dratt forholdsmessighetsprinsippet litt lengre enn i dag, og kuttet i tilbudsfrister, kunngjøringsplikter og karensperioder. Kort sagt: gjort alt litt enklere. Det hadde vært noe, hva? Det er lov å drømme om en EU-direktivfri forskrift, ihvertfall.
SV ønsker seg en slags «pose-og-sekk»-utredning for å finne ut hvor vi står i forholdet til EØS. De ønsker «en offentlig utredning som viser hvilke alternativ vi har til dagens EØS-avtale, og som samtidig vil sikre en full og forutsigbar markedsadgang til Europa». Mon tro om de får flertall for en slik utredning? Det vil neppe være EUs anskaffelsesdirektiv som står øverst på ønskelisten over ting man i så fall har mest lyst til å beholde.
Men vi får forlate EØS-spørsmålet for denne gang. Vi har vel allerede nok kamp om vindmøller som det er.
Åpne standarder
La oss heller kikke litt på IKT.
SV vil, som eneste parti «at det offentlige bruker åpne standarder». Sp begrenser seg til å «basere velferdsteknologi på åpne standarder», mens Ap ikke nevner dette direkte. Hva betyr åpne standarder, egentlig? Vel, en vinkling er å forsøke å bryte opp monopolene som Microsoft, Google og Apple har skapt opp gjennom de siste tiårene. Siden disse selskapene knapt betaler skatt til landet uansett, gir det lite mening å støtte de med lisenspenger. Brasil skjønte dette for over ti år siden, og gjør allerede det SV vil få til i Norge.
Men gammel Windows/IOS/Outlook-vane er vond å vende, og her er det nok en lang politisk vei å gå før innkjøperne krever åpne gratisalternativer til Windows/IOS/Chrome OS som operativsystem på den neste skole-PCen. At det idag ofte bes om tre der det en gang var bare én (Windows), er vel for mange grunn god nok til å la akkurat denne visjonen ligge (bortsett fra at Ap vil «sikre at også de nye digitale aktørene bidrar til fellesskapet ved å betale skatt». Det er da noe).
I datalagringens hall
Et annet område er datalagring. Alle partiene har fokus på digital beredskap, og et aspekt i dette er hvor dataene vi samler inn egentlig lagres. Ap vil «Vurdere krav om datadeling fra private selskaper og beskytte innbyggerne mot digital overvåkning og påvirkning». Senterpartiet er sitt opphav tro og vil «styrke den nasjonale selvforsyningsevnen når det gjelder datalagring». SV vil «sikre at kritisk viktige IT-tjenester og IT-infrastruktur på sikt skal være plassert i Norge».
Det er lett å se for seg at norske datahaller kan komme til å få bedre levevilkår med den nye regjeringen – så lenge man kommer seg rundt hensynet til EØS og går klar av eventuelle skjær i ESA-sjøen.
Robotene kommer (stadig)
Et annet område det skal satses på, er digitalisering og integrasjon mellom løsninger. Robotisering var tema på anskaffelseskonferansen i 2021, og vil nok ikke bli mindre relevant fremover. Alle partiene er innom sømløse og effektive integrasjoner mellom offentlige løsninger i sine partiprogrammer, og Senterpartiet snakker dessuten om «den digitale allemannsretten». Bredbånd skal bli tilgjengelig for alle, og mon tro om ikke fylkeskommunene kan få det travelt med fiberutbygging de nærmeste årene, hvis Sp får det som de vil.
Partiene har naturlig nok også sine varianter av «hva med den lokale leverandøren»-spørsmålet. Arbeiderpartiet vil blant annet «gjøre det lettere for lokale leverandører å konkurrere om, og vinne, kontrakter innenfor rammen av EØS-avtalen». Senterpartiet vil «stimulere til bruk av innovative anskaffelser for at kommuner kan samarbeide med lokale og
regionale leverandører ved anskaffelse av velferdsteknologi». SV mener på sin side at «offentlige anbudskonkurranser må utformes på en måte som gir små og mellomstore virksomheter muligheter til å delta i konkurransen, og som legger til rette for innovative anskaffelsesprosesser.»
Men hvordan de skal få til dette? Det vil kanskje Støres motsvar til Soria Moria-erklæringen gi noen tydeligere svar på etterhvert.
Det er mer å lese mellom linjene i de tre partiprogrammene fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti, og kanskje har vi også oversett noen potensielle anbuds-bomber. Uansett: det ligger an til fire nye år med små og store, praktiske og tullete, visjonære og byråkratiske endringer i regelverket for offentlige anskaffelser.
Mon tro om den offentlige innkjøper, og de han handler på vegne av, kommer noe bedre ut av det?
Den som anskaffer får se.
