Normalisert skivebom

I en artikkel på anbud365 advarer advokater mot å normalisere poengscore, mens andre advarer mot å advare. Det er grunn til å advare litt mot retningen denne debatten tar.

I saken som startet det hele, sier to advokater at man bør se bort fra DIFIs anbefaling om å normalisere poengscore. Det går ikke frem av artikkelen nøyaktig hvor Difi/Digitaliseringsdirektoratet har anbefalt dette, og i hvilken sammenheng. Advarselen virker derfor noe kategorisk, og kan faktisk være direkte feil, som to andre advokater påpeker. Det blir ganske komplisert, dette her.

Tilbake til start

Men hvor starter egentlig problemet? Hvorfor oppstår dette behovet for normalisering, egentlig?

La oss begynne med å oppklare hva “normalisering” egentlig betyr. Tenk deg at du har et tildelingskriterie som heter “kvalitet” og at en av leverandørene oppnår 8 av 10 poeng, og den andre oppnår 4 av 10 poeng. Hvis disse to skulle vise seg å bli de eneste leverandørene, har du altså ingen som oppnår maksimal score. Det er da spørsmålet om normalisering kommer inn. Man kan jo lett se for seg at den med 8 poeng må få 10 poeng, men hvor mye skal leverandøren med 4 poeng få?

Enkel matematikk tilsier at det er en økning på 25% fra 8 til 10. En tilsvarende økning på 25% fra 4 bli dermed til 5. Da har du normalisert. Forholdet mellom poengsummene er den samme, men den beste har nå fått full score.

Det du har gjort, er jo å peke på hvilket tilbud som er best. Formodentlig har du gjort det samme på pris. Der har nok den med lavest pris fått maksimal score. Hvorfor? Jo fordi han hadde den beste prisen.

Følgelig ser du kanskje at det ikke er helt uproblematisk at du begynner med en lavere score enn maks på kvalitet – for hva er det egentlig du sammenligner med?

Det er det sentrale spørsmålet i normaliseringsdebatten.

La oss overføre logikken til en ferietur.

Chartertur

Tenk deg at du og familien ankommer en liten middelhavsøy og bestemmer dere for å leie bil for å se litt av øya. Bak flyplassen står det tre biler du kan velge mellom: en elendig bil, en dårlig bil, og en bil som er grei nok.

Dette er altså utvalget ditt: elendig, dårlig og grei nok. Det var kanskje ikke det du ønsket deg, og det tiltaler deg spesielt dårlig at ingen av bilene har sentrallås, elektriske vinduer eller MP3-spiller. Samtidig har de jo hjul, bremser, ratt og plass til både ektefelle, to barn, kofferter og surfebrett (hvis vinduene er åpne).

Det er altså dette markedet på middelhavsøya kan tilby. Den elendige bilen har en dagspris på 15 euro, den dårlige koster 20 euro og bilen som er grei nok koster 30 euro.

Da blir jo tabellen slik:

PrisKvalitet
Elendig bil15Elendig
Dårlig bil20Dårlig
Grei bil (vel, grei nok)30Grei

Enig?

Hvis vi så overfører dette til poeng, og sier at 10 er maks, hva skal vi gjøre da? Vel, det er ihvertfall ikke urimelig å tenke slik:

PrispoengKvalitetspoeng
Elendig bil10enda lavere score
Dårlig bilet lavere tallen lavere score
Grei bil (vel, grei nok)enda lavere tall10

For du er vel enig i at selv om bilene har noen mangler, så er de faktisk kjørbare. Du og familien din kan bruke alle tre til å kjøre rundt på øya. Hvis ikke, ville du vel avvist hele leiebil-ideen og tatt beina fatt i stedet, ikke sant?

Da blir jo bilen som er grei nok den beste kvaliteten du er tilbudt, og det blir riktig å gi den best score på kvalitet. Samtidig er jo den elendige bilen billigst, så i anstendighetens navn må den få full score på pris.

Så hvem vinner? Ja, det kommer jo an på hvilken evalueringsmodell du velger og hvilke poeng du skal gi de andre. Det kommer også an på hvor stor vekt du vil legge på pris. Du kommer nok i mål. Her er en mulighet, som baserer seg på en forholdsmessig metode:

PrispoengKvalitetspoeng
Elendig bil103
Dårlig bil7,57
Grei bil (vel, grei nok)510

Det viktige nå, blir selvsagt å forklare hvorfor du har gitt disse poengsummene på kvalitet – hva er det som gjør at du trekker 3 poeng på den dårlige bilen og 7 poeng på den elendige bilen (sett opp mot den helt greie bilen)? Ja, det blir en pedagogisk øvelse for deg som innkjøper, hvor du må bruke ditt innkjøpsfaglige skjønn og holde deg på den smale sti mellom feil fakta, og vilkårlige eller urimelige vurderinger.

Og vinneren?

Det blir 15 poeng til den helt greie bilen, og dermed ble det fransk:

Hm. OK, da. Da ble det helt grei bil.

Forutsetter vi 50/50 vekt på pris og kvalitet, så er det den greie bilen som går av med seieren. Du har altså funnet såpass graverende kvalitetsmessige mangler på de to andre bilene at prisforskjellen ikke er nok til å oppveie kvalitetsforskjellen. Her blir det fransk nostalgi i 14 dager.

Vil du “komme unna” med dette? Ja, det kommer jo helt an på begrunnelsene.

La oss ta en titt på bunnsjiktet. Her er den elendige bilen:

Du tar en prøvetur, og ender opp med denne begrunnelsen:

Bilen er ca 25 år gammel og er meget nedslitt. Det er en ubehagelig lukt, som tyder på at den er brukt til dyretransport over lengre tid. Prøveturen viser svært høyt støynivå (-1), og noe vinglete på rattet (-1). Urovekkende upresise bremser (-3). Fillete seter (-1) og hønsemøkk på gulvet (-1). Bilen trekkes 7 poeng, sammenlignet med beste bil, som er nyere, som ikke lukter så verst, som har fungerende bremser, blinklys og vindusviskere, og som har et støynivå som kan tolereres (såvidt).

Er denne vurderingen urimelig? Vilkårlig? Er den basert på feil fakta? Nope. Sammenlignet med den helt greie bilen er dette åpenbart elendig, og det bør være ganske etterprøvbart: de fleste objektive og normalt opplyste charterturister ville sannsynligvis luktet seg fram til omtrent samme konklusjon (med mindre behovet deres var vesentlig forskjellig, selvsagt).

Vi kan jo kanskje også legge til at du ikke har funnet grunn til å avvise bilen fullstendig. Den er elendig, ikke ubrukelig.

Det du altså gjør er å sammenligne det du er tilbudt, og velge det som oppfyller behovet ditt best. Normalisering er altså egentlig ikke noe tema.

Så kommer normaliseringen

Så la oss prøve å lage et scenario der normalisering blir et tema.

Hva om du skulle satt kvalitetspoeng utfra en eller annen absolutt skala, eller opp mot ett eller annet ideal? I dette tilfellet kan vi jo helt enkelt si at du vurderer de utfra hvor dårlige du synes bilene er.

Tenk deg at du har etablert en slags universell, objektiv leiebilstandard som du sammenligner bilene med. Da ville kanskje ikke den greie bilen fått mer enn… tja, 3 poeng? Den elendige ville kanskje knapt få poeng i det hele tatt.

Altså noe slikt som dette:

PrispoengKvalitetspoeng
Elendig bil101
Dårlig bil7,52
Grei bil (vel, grei nok)53
(den fiktive) Drømmebilen110

Den siste raden finnes jo egentlig ikke, men du er anglofil, og alt som ikke er laget av Aston Martin er i dine øyne ubegripelig dårlig. I denne “objektive” standarden er det altså din drømmebil som er målet – den lukter ikke, har gode seter, god plass og er nesten lydløs (dessverre er den også fryktelig dyr, hele 150 euro per dag, men det er (også) et akademisk spørsmål).

Her har vi den “objektive” standarden:

Velkommen til det fullstendig objektive sammenligningsgrunnlaget…

Alle kan jo sikkert sammenligne seg med en Aston Martin, men hva er det du egentlig har oppnådd?

Du har jo faktisk evaluert deg selv inn i et aldri så lite dilemma: denne bilen finnes ikke – ihvertfall ikke på denne øya. Du sammenligner altså med en fiktiv størrelse, en drøm, en tankekonstruksjon (uten bakseter, forresten).

Hvis du synes Aston Martin er det ypperste av bilkvalitet, og det eneste som kan oppnå maks poeng er en bil som tilsvarer dette kvalitetsnivået, ja da vil nok alle andre alternativer være dårlig, elendig, eller i beste fall greit nok.

På denne øya finnes det altså ingen Aston Martin, så da må vi fjerne drømmebilen fra evalueringsscenariet vårt. Siden bilen ikke var billigst, har den ingen innvirkning på prispoengene, men hva med kvalitetspoengene? Jo, der skjer dette:

PrispoengKvalitetspoeng
Elendig bil101
Dårlig bil7,52
Grei bil (vel, grei nok)53

Er dette rettferdig? Selvsagt ikke. Vi sammenligner jo med noe som ikke kan tilbys.

Det er omtrent her advokatene kommer inn og snakker om normalisering, altså at den greie bilen justeres opp til 10 poeng, og de andre justeres etter.

Med litt hoderegning ser du jo at hvis vi ikke gjør dette, så ender vi opp med den elendige bilen.

Du ser kanskje også at vekten på kriteriene forskyves, siden kvaliteten nå får mye mindre innvirkning enn prisen.

Siden vi hverken vil bryte forskriften eller gå rundt og lukte hønsemøkk på ferien, normaliserer vi etter en forholdsmessig metode, slik at den helt greie bilen vinner. Dermed blir det fransk vintage likevel.

Feil. Ny feil følger.

Men behovet for normalisering stammer jo fra en tidligere feil, altså den at du sammenligner med noe som ikke finnes.

Skjønner? Hadde du startet i riktig ende, hadde ikke dette vært noe tema.

Advokatene glemmer rett og slett noe. De glemmer at markedet ikke alltid kan tilby deg det du aller helst vil ha, eller det du liker å sammenligne med.

Det er jo det som er realiteten, ikke sant?

Da er det bedre å fokusere på en god behovsbeskrivelse, og velge (og beskrive) en evalueringsmodell som tar utgangspunkt i virkeligheten, og som sammenligner det beste av det du faktisk kan velge mellom for å løse behovet ditt.

Det ville vel vært mer normalt, ikke sant?