Hvem tjener egentlig på at staten saksøker seg selv for å ha gitt seg selv gebyr?
Du husker kanskje filmen «Kramer mot Kramer», og de to foreldrenes kamp i retten? Begge hadde gode argumenter og begge mente de hadde retten på sin side. Filmen setter fokus på noe som vi strir med fremdeles: hvem er det vi egentlig straffer når rettsapparatet gir den ene rett og den andre feil i en slik situasjon? Det lett ironiske ligger jo allerede i tittelen: Kramer mot Kramer. Hvorfor klarer ikke to oppegående foreldre å spille på parti til det beste for barnet? Vel, nå får vi ikke ødelegge filmen. Det er jo snart påske og kanskje tid for et gjensyn med den.
Så la oss forlate én rettssal for en annen og spole fram fra 1979 til idag.
Offentlig konflikt
«Barnet» i vår historie er oss; innbyggerne og skattebetalerne i Norge. Kramer nr 1 er den offentlige virksomheten som skal bruke regelverket, altså en representant for staten. Kramer nr. 2 er den offentlige virksomheten som skal forvalte regelverket – en annen representant for staten.
Enklere sagt, altså: «Staten mot Staten».
Vi har sett flere slike saker nå. Utenriksdepartementets utenriksstasjoner og Politiets tolketjenester er de to tydeligste, der staten faktisk har tatt til motmæle mot staten og brukt staten til å saksøke staten for å ha gebyrlagt staten – for å si det lett ironisk, men likevel ganske presist.
For det er jo akkurat det som skjer, ikke sant? Innbyggeren som får saken sin henlagt fordi politiet må prioritere anderledes, synes sikkert det er litt underlig at grunnen til henleggelsen er indre stridigheter mellom forskjellige deler av det offentlige Norge. Per får uansett ikke bilen sin tilbake, selv om han hadde både fotobevis på tyveriet og alt mulig.
Vi får håpe Per både er og forblir fiksjon.
Kanskje bedre å sitte stille?
Da er det kanskje bedre at staten ikke tar til motmæle når staten får et gebyr fra staten? Da sparer man jo ihvertfall litt av pengene?
Kanskje det, men hva hvis leverandøren som startet det hele bruker det faktum at staten mener at staten tok feil som argument for å kreve penger av staten, de også? I flere av sakene handler det jo også om hvorvidt feilskjæret var overlagt, uaktsomt eller forsettelig. Det er ikke gøy for en offentlig virksomhet å bli stemplet som nærmest «kriminell» når man i beste fall bare levde i en villfarelse.
Men viktigere enn alt dette: hva er hensikten med disse gebyrene? Pengene går jo ikke til den forsmådde leverandøren som (kanskje) kunne fått kontrakten?
Straff
Hensikten er formodentlig straff og avskrekking. Hvor enkelt og primitivt det enn måtte høres ut.
Når Folkehelseinstituttet var for ivrige i utviklingen av Smittestopp-appen, blir de straffet med et gebyr slik at skal angre på feilene sine og reflektere over hvor uansvarlige de var og forbedre seg ved å gjøre ting anderledes i fremtiden. Dette skal alle andre offentlige virksomheter lære noe av.
Husk: KOFA har jo påpekt at «Offentlige oppdragsgivere forutsettes å ha inngående kjennskap til regelverket for offentlige anskaffelser».
Da har vi jo kommet frem til et grunnleggende spørsmål: har offentlige oppdragsgivere alltid «inngående kjennskap» til regelverket, og hjelper det å straffe de som ikke har det?
Kan du straffes til å bli en bedre innkjøper?
Sagt på en annen måte: blir en kommune bedre til å anskaffe når de må betale noen hundre tusen fordi noen eksperter mente de ikke var gode nok til å anskaffe?
Neppe. Det man i beste fall oppnår er at kommunen blir mer redd for å trå feil, og dermed legger flere ressurser i nettopp det: å ikke trå feil.
Over til en 60-sone nær deg
Blir du tatt i å kjøre for fort, skal det godt gjøres at du kan argumentere deg vekk fra at du visste (eller burde ha visst, ihvertfall) at det kunne føre til et gebyr. En naturlig fortolkning av tallet «60» er at fartsgrensen på stedet er 60 km/t, og en normalt opplyst og påpasselig person kan knapt tenkes å ha levd i den villfarelse at fartsgrensen ikke gjaldt akkurat her, eller akkurat idag. Dessuten hadde nok den normalt opplyste personen førerkort – eller burde forventes å ha det.
Så kan vi oversette denne virkeligheten til offentlige anskaffelser? Er sakene der like enkle? Sjelden. Er de som driver med anskaffelser høyt utdannede advokat-professorer? Som regel ikke. Vil et KOFA-gebyr ha den samme almenpreventive effekten som en radarkontroll i nabolaget? Neppe. Gebyret møtes nok snarere med oppgitthet og frustrasjon, selv om man kanskje ikke tør å si det høyt.
Praksis viser jo tydelig at gebyrsakene både for UD, Politiet, Folkehelseinstituttet og mange andre er tvister. Det er ikke slik at oppdragsgiver ikke visste hva de gjorde, realiteten er at de var ganske så påpasselige og faktisk tolket regelverket dithen at det de gjorde var innafor.
Likevel kom advokatene i KOFA til at det var feil, og så havner vi der at staten krever staten for penger. Ja, noen ganger er det jo til og med advokatene som sitter i KOFA som har gitt rådene som senere blir til konflikt.
KOFA-gebyr for 8,6 millioner i 2020
Mon tro hva gebyrpengene egentlig går til, forresten? Går de til å finansiere en innkjøperutdannelse, kanskje? Går de til å bygge opp et nasjonalt kompetansesenter som skal forebygge regelverksbrudd?
Hvis «rekordåret» 2020 skal bli den nye normalen, så kunne man kanskje gjort akkurat det. I 2020 ila KOFA gebyrer på til sammen 8,6 millioner kroner. Det skulle være nok til å drifte både to og tre advokat-professorer som formodentlig kunne gitt offentlige oppdragsgivere gode råd for å unngå å havne i de samme fellene.
Kanskje. Men mest sannsynlig ville det bare økt konfliktnivået enda mer – for det ligger jo litt i advokaters natur å se saken fra forskjellige sider.
Veien videre
Så hva er veien ut av dette?
Vel, kanskje det handler mest om å se seg selv fra utsiden.
Dustin Hoffmann og Meryl Streep i Kramer mot Kramer glemte at de var foreldre, og satte sin lit til et rettsapparat som egentlig ikke løste noe som helst for dem. De fant til slutt løsningen selv, som foreldre.
På samme måte glemmer KOFA og Politiet i «Staten mot Staten» at utad er de jo en og samme ting – de er det offentlige. For oss innbyggere blir det meningsløst å krangle om hvem som har rett og feil. Det som betyr noe er om tjenestene totalt sett blir bedre, mer dekkende – og om Per får igjen bilen sin.
Blir de offentlige tjenestene bedre av gebyr og rettssaker? Neppe. Hvis den samme tiden og energien heller hadde vært brukt på målrettet arbeide med å forbedre anskaffelsesorganisasjonene, så hadde det vært noe annet.
Men det har man jo hverken tid eller råd til når KOFAs gebyrsak snart skal opp i tingretten.
En annen løsning
Hva med å tenke anderledes? Hva om de som fikk gebyr i KOFA heller ble dømt til plikttjeneste som KOFA-medlem selv? Da hadde jo konflikten fordampet og heller blitt til ekte læring. Kanskje også for KOFAs øvrige medlemmer.
Vil det skje? Den som anskaffer får se.
