Tid for selvinnsikt

Våren er tid for å granske sitt innerste selv, og få en føling med hvordan det er å ikke kunne noe.

Jorda nærmer seg nå det punktet i sin bane hvor den nordlige halvkule har sin maksimale nordlige deklinasjon.

Det kalles også sommersolverv, eller bare sommer – på folkemunne.

Noen synes det er enkelt å se for seg jorda som en lett skrånende snurrebass som, i tillegg til å snurre rundt seg selv, også snurrer rundt sola. Andre er mer opptatt av at dagene blir lengre og at man kan finne frem gressklippere og bademadrasser.

Samtidig er det også en annen hendelse omtrent nå som deler landet litt i to:

Det er nå vi må alle må ta stilling til skatten vår.

Like sikkert som det går mot sommer, må alle landets voksne innbyggere innom BankID på mobil, Altinn, skatteetaten og en egen liten verden som mange ofte skyr ellers: regnskapssjargongen.

La oss smake på denne verdenen, først som sist:

«Summen som overstiger grunnfradraget kan overføres til post 4.9.3, med mindre du har andre fradrag for reindrift i utenriksfart som kommer til fradrag før bunnfradrag kan gjøres gjeldende.»

Falt denne setningen i smak? Var den enkel å skjønne? Ja, var dette selve livet, eller smaken på rent helvete? Legg forresten merke til hvor klarspråklig setningen blir ved bruken av ordet «du».

Eksemplet er konstruert, men konseptet bak er ganske enkelt: dette er ikke tiden for elgjakt, men for jakten på fradragene som gjør skatten din lavere.

Motivasjonen i befolkningen er stor for å finne slike fradrag, og artikler med overskrifter som «127 fradrag du ikke har tenkt på» eller «slik betaler du (enda) mindre skatt» blir derfor flittig lest og forsøkt forstått, mens jorda beveger seg stadig nærmere sin maksimale nordlige deklinasjon – og fristen for å levere skattemeldingen.

Det som setter befolkningen på prøve, er at det er rimelig katastrofalt å bomme. Hvis man skulle finne på å tro at reindrift i utenriksfart kommer til fradrag på toppen av bunnfradraget, i stedet for at det går til fradrag selve bunnfradraget. Da ender du jo opp med å betale for lite skatt, og må ta opp forbrukslån for å ha råd til å betale restskatten frem til du får solgt reinsdyrene… og båten.

Samtidig finnes det altså folk som synes skatt og regnskap er selve livet. Bunnfradragene sitter i ryggmargen og en datamaskin uten et eget numerisk tastatur er rett og slett ikke en datamaskin.

Denne underlige varianten av Homo Sapiens kalles regnskapsfolka, og når det gjelder skatt, privatøkonomi og selvangivelser, har de sett lyset for lengst, for å si det sånn.

Men hva med alle oss andre? Vi som sliter og strever med å skjønne selv det enkleste fradrag, selv om selvangivelsen nå er erstattet med en skattemelding som er blitt så enkel at nesten leverer seg selv?

Vi andre er prisgitt hyggelige videosnutter med smilende figurer og lystig musikk som forsøker å fortelle oss på 1-2-3 det vi innerst inne aldri vil forsone oss helt med, nemlig at vi må hente fram regnskapsføreren i oss selv. Vi fortrenger at han finnes, og så må vi hente ham fram igjen, hvert eneste år – når jorda nærmer seg sin maksimale nordlige deklinasjon.

Så hva er hemmeligheten? Hva er det som skiller oss?

Det er selvsagt veldig enkelt: kunnskap, erfaring og repetisjon.

Hvis du har gått på Handelshøgskolen, har du ervervet deg kunnskap. Kunnskap om motposter, renters rente og kostnadssteder. Hvis du deretter har jobbet noen år i et regnskapsfirma, så har du fått erfaring på kjøpet. Dermed bare vet du at det skal mere til enn en gammel dansk plastjolle og noen reinsdyr for å få fradrag på skatten. Og repetisjonen? Jo, den følger jo naturlig av at du hver dag, året igjennom, jobber med nettopp slike amatører som deg og meg som tror alt mulig rart om økonomi og regnskap.

Da er det kanskje ikke så rart at du skjønner hvordan fjorårets prosentfradrag av motposten skal utgiftsføres som fremskutt avgift på neste års søknad om tilskudd. Det er jo sånn du går rundt og snakker hele dagen!

Det er jo dette som er livet ditt – akkurat som astronomen ser for seg en skjevt snurrende kule som roterer rundt seg selv, rundt sola og rundt melkeveien, samtidig som universet utvider seg, og samtidig som denne lille, blå kulen akkurat nå er i ferd med å nærme seg den maksimale nordlige deklinasjon – sånn relativt sett.

Du har kanskje lurt på hvor offentlige innkjøp kommer inn i denne historien? Jo, det er omtrent her: bytt nå ut renter og motposter med kvalifikasjonskrav, vedståelsesfrister og vekting av underkriterier.

Skrekk-setningene blir nå slike som denne:

«Klager har her anført at det var i strid med kravet til forutberegnelighet og føringene i konkurransegrunnlaget at innklagede ikke evaluerte utstyrets utgangseffekt, og la vesentlig vekt på leveringstid ved evalueringen av tildelingskriteriet «Oppdragsforståelse».»

Og nei: den setningen var ikke oppkonstruert. Den er tilfeldig plukket ut av det som i skrivende stund er siste avgjorte sak i KOFA (premiss 41).

Setningen er for noen totalt gresk, mens den for andre er… ja, nettopp: selve livet.

Og da var vi vel kommet til sannhetens time: Innkjøp er et fag. Et fag på nivå med regnskap og astronomi. Innkjøpsfaget krever kunnskap, erfaring og repetisjon, og kanskje spesielt det siste.

Så tenk på det neste gang du skal streve deg igjennom motposter og skattemeldinger. Du kan noe, du også.

Og det du kan er minst like samfunnsnyttig som regnskap.