Twist med en tvist

Det er ikke hver dag kjedelige, grå anbudskonkurranser dukker opp i Nytt på Nytt. Da har noe gjerne gått veldig galt.

I dette tilfellet er det selvsagt prisraset på Twist, ergonomiske mus og hodetelefoner i Bergen kommunes kontorrekvisitaavtale det harseleres over.

Fra NRK-serien “Nytt på Nytt”, 14. februar 2020

Nytt på Nytt gjør en hederlig jobb med å harselere balansert i denne saken. Når det er mange å harselere med, bør ingen føle seg tilsidesatt. I det korte innslaget får både kommunen, leverandøren, anskaffelsesreglene, folk flest og bergensere spesielt på pukkelen så det synger (som om ikke offentlig ansatte i osloregionen ville gått akkurat like bananas under tilsvarende forhold).

Sakens kjerne er like gammel som regelen om tilbud og etterspørsel: I dette tilfellet hadde kommunen på sedvanlig vis forsøkt å lage et forutberegnelig prisskjema i konkurransen sin. Estimatet for twistposer, hodetelefoner og ergonomiske mus hadde kanskje rot i virkeligheten, ihvertfall i en virkelighet der disse produktene hadde sånn omtrentlig markedspris.

Men så kom en av leverandørene inn og forandret virkeligheten. I denne nye verdenen var enkelte varer plutselig blitt ekstremt mye billigere. Da går jo som kjent folk flest bananas (også de som foretrekker Cocos).

Så hva gjør man i en slik situasjon? Det er lett å se alle sider av saken:

  • Bestillerne vil fryde seg over å kunne spare penger på budsjettene sine, og unner seg ting de ellers ville vært mer sparsomme med.
  • Leverandøren begynner etterhvert å gå tom for varer og lei av Twist-bonanza og vil ha ta mer normale priser for å dempe feststemningen.
  • Oppdragsgivers dilemma blir stadig tydeligere: skal jeg kreve at leverandøren fortsetter å levere til tullepriser, eller skal jeg nå plutselig hevde at dette har vært galt helt fra starten av?
  • Redaksjonen i Nytt på Nytt setter av tid til å lese seg grundigere opp på de evig morsomme anbudsreglene.

At leverandørene gjør dette for å vinne anbud er hevet over enhver tvil. Det de selvsagt gambler på, er to ting:

  1. Bestillerne kommer ikke til å kjøpe så mye av denne varen som de opprinnelig trodde. Vi har dessuten litt å gå på.
  2. Oppdragsgiver kommer ikke til å reagere hvis vi fjerner varen fra sortimentet slik at bestillerne må kjøpe en annen og dyrere vare.

Og mellom 1 og 2 har anbudsnorge nå eksistert i mange år. Det er en skjør balansegang.

Så kommer leverandør/oppdragsgiver-kombinasjonen som skaper kaos. I dette konkrete tilfellet er det Staples og Bergen kommune.

Det første som skjer er at bestillerne faktisk kjøper produktene som er billigst – og det i større mengder enn normalt. Så mye større at leverandøren ser seg nødt til å reagere for å begrense skadene.

I følge Nytt på Nytt skjer det ved at de sender regning på differansen mellom tullepris og markedspris på volumet som overstiger det som er angitt i det kunngjorte prisskjemaet. Med andre ord: dere skulle få x poser Twist til tullepris, men nå er det slutt. Resten må dere betale markedspris for.

Johan Golden med et gyllent øyeblikk av innsikt, Nytt på Nytt, 14. februar 2020

Og det er da oppdragsgiver sier opp kontrakten.

Men er det egentlig riktig å si opp en slik kontrakt? Var ikke volumet i prisskjemaet en bit av en statistikk, altså historiske tall som viser hvordan bestillerne tidligere har oppført seg? Var det ikke også beviselig slik at i denne historiske verdenen var Twist mye dyrere? Vil ikke enhver forstå at det blir Twist-bonanza hvis prisen reduseres til det tullete?

Man kunne jo også sett for seg at man hadde forsøkt seg på en unormalt lav-avvisning etter §24-8, og redegjørelsen fra leverandøren på hvorfor prisen ikke var tullete … eh, unormalt lav, kunne være verdt ett Nytt på Nytt-innslag i seg selv.

Men det ble heller til at man sa opp kontrakten – formodentlig uten de største protester fra den Twist-tomme leverandøren.

Dette var sikkert ikke så lett for kommunen, men i en ideell verden burde nok oppdragsgiver heller stilt hardt mot hardt og forventet at leverandøren leverte Twist, mus og hodesett helt til det ikke var flere ører igjen til å lytte, flere fingre igjen til å klikke og flere mager igjen å mette.

På veien ville vi fått mange ville historier i Nytt på Nytt (fast innslag fra kommunehuset Bergen, kanskje), og leverandøren hadde kanskje havnet på konkursens rand også.

I så fall ville vel både de og deres kollega-konkurrenter etterhvert besinnet seg i neste anbud og vurdert andre virkemidler enn tullepriser for å nå opp i konkurransen.

I stedet er kommunen nå på vei inn i en ny avtale, der Nytt på Nytts Pernille Sørensen fremholder at det heller skal fokuseres på Mozart-kuler til tullepriser…

Reelle tilbudspriser hadde nok heller vært til det beste for alle parter, selv om vi samtidig hadde fått en sak mindre å le av på fredagskvelden.

Vil det skje? Den som anskaffer får se.