Det er ikke hver dag kjedelige, grå anbudskonkurranser dukker opp i Nytt på Nytt. Da har noe gjerne gått veldig galt.
I dette tilfellet er det selvsagt prisraset på Twist, ergonomiske mus og hodetelefoner i Bergen kommunes kontorrekvisitaavtale det harseleres over.
Nytt på Nytt gjør en hederlig jobb med å harselere balansert i denne saken. Når det er mange å harselere med, bør ingen føle seg tilsidesatt. I det korte innslaget får både kommunen, leverandøren, anskaffelsesreglene, folk flest og bergensere spesielt på pukkelen så det synger (som om ikke offentlig ansatte i osloregionen ville gått akkurat like bananas under tilsvarende forhold).
Sakens kjerne er like gammel som regelen om tilbud og etterspørsel: I dette tilfellet hadde kommunen på sedvanlig vis forsøkt å lage et forutberegnelig prisskjema i konkurransen sin. Estimatet for twistposer, hodetelefoner og ergonomiske mus hadde kanskje rot i virkeligheten, ihvertfall i en virkelighet der disse produktene hadde sånn omtrentlig markedspris.
Men så kom en av leverandørene inn og forandret virkeligheten. I denne nye verdenen var enkelte varer plutselig blitt ekstremt mye billigere. Da går jo som kjent folk flest bananas (også de som foretrekker Cocos).
Så hva gjør man i en slik situasjon? Det er lett å se alle sider av saken:
- Bestillerne vil fryde seg over å kunne spare penger på budsjettene sine, og unner seg ting de ellers ville vært mer sparsomme med.
- Leverandøren begynner etterhvert å gå tom for varer og lei av Twist-bonanza og vil ha ta mer normale priser for å dempe feststemningen.
- Oppdragsgivers dilemma blir stadig tydeligere: skal jeg kreve at leverandøren fortsetter å levere til tullepriser, eller skal jeg nå plutselig hevde at dette har vært galt helt fra starten av?
- Redaksjonen i Nytt på Nytt setter av tid til å lese seg grundigere opp på de evig morsomme anbudsreglene.
At leverandørene gjør dette for å vinne anbud er hevet over enhver tvil. Det de selvsagt gambler på, er to ting:
- Bestillerne kommer ikke til å kjøpe så mye av denne varen som de opprinnelig trodde. Vi har dessuten litt å gå på.
- Oppdragsgiver kommer ikke til å reagere hvis vi fjerner varen fra sortimentet slik at bestillerne må kjøpe en annen og dyrere vare.
Og mellom 1 og 2 har anbudsnorge nå eksistert i mange år. Det er en skjør balansegang.
Så kommer leverandør/oppdragsgiver-kombinasjonen som skaper kaos. I dette konkrete tilfellet er det Staples og Bergen kommune.
Det første som skjer er at bestillerne faktisk kjøper produktene som er billigst – og det i større mengder enn normalt. Så mye større at leverandøren ser seg nødt til å reagere for å begrense skadene.
I følge Nytt på Nytt skjer det ved at de sender regning på differansen mellom tullepris og markedspris på volumet som overstiger det som er angitt i det kunngjorte prisskjemaet. Med andre ord: dere skulle få x poser Twist til tullepris, men nå er det slutt. Resten må dere betale markedspris for.
Og det er da oppdragsgiver sier opp kontrakten.
Men er det egentlig riktig å si opp en slik kontrakt? Var ikke volumet i prisskjemaet en bit av en statistikk, altså historiske tall som viser hvordan bestillerne tidligere har oppført seg? Var det ikke også beviselig slik at i denne historiske verdenen var Twist mye dyrere? Vil ikke enhver forstå at det blir Twist-bonanza hvis prisen reduseres til det tullete?
Man kunne jo også sett for seg at man hadde forsøkt seg på en unormalt lav-avvisning etter §24-8, og redegjørelsen fra leverandøren på hvorfor prisen ikke var tullete … eh, unormalt lav, kunne være verdt ett Nytt på Nytt-innslag i seg selv.
Men det ble heller til at man sa opp kontrakten – formodentlig uten de største protester fra den Twist-tomme leverandøren.
Dette var sikkert ikke så lett for kommunen, men i en ideell verden burde nok oppdragsgiver heller stilt hardt mot hardt og forventet at leverandøren leverte Twist, mus og hodesett helt til det ikke var flere ører igjen til å lytte, flere fingre igjen til å klikke og flere mager igjen å mette.
På veien ville vi fått mange ville historier i Nytt på Nytt (fast innslag fra kommunehuset Bergen, kanskje), og leverandøren hadde kanskje havnet på konkursens rand også.
I så fall ville vel både de og deres kollega-konkurrenter etterhvert besinnet seg i neste anbud og vurdert andre virkemidler enn tullepriser for å nå opp i konkurransen.
I stedet er kommunen nå på vei inn i en ny avtale, der Nytt på Nytts Pernille Sørensen fremholder at det heller skal fokuseres på Mozart-kuler til tullepriser…
Reelle tilbudspriser hadde nok heller vært til det beste for alle parter, selv om vi samtidig hadde fått en sak mindre å le av på fredagskvelden.
Vil det skje? Den som anskaffer får se.
