Anbudsmonsteret våkner igjen (såvidt)

For 7 år siden uttalte advokat Inger Roll-Mathisen om anskaffelsesregelverket at «vi hadde skapt et monster». Et motiv kan ha vært å gi forenklingsutvalget et spark bak. Kanskje tiden er moden for et nytt spark?

Det kommer fra uventet hold. Denne gangen i en uskyldig artikkel om en forhenværende kommuneadvokat som syns advokatene fra byen tar seg for mye betalt.

Det kommer ikke i overskriften og heller ikke i ingressen, men når advokaten fra Hammerfest litt senere i intervjuet blir spurt om hvilken lov som bør endres fortest mulig, stikker anbudsmonsteret hodet sitt frem igjen:

– Helt siden jeg jobbet som kommuneadvokat, har jeg vært kritisk til lov om offentlige anskaffelser og regelverket rundt den. Det er en lov som hadde gode intensjoner, men som utviklet seg til å bli regelrytteri, finjuss og millimeterrettferdighet – langt fra det opprinnelige formålet.

En liten bombe fra en tidligere kommuneadvokat her altså, gjemt godt mellom linjene i et intervju som ellers handler mest om andre ting.

Tør vi tro at han som kommuneadvokat har sett mange klager på offentlige anskaffelser, og kanskje reagert litt på forholdsmessigheten og vidløftigheten i anførslene?

I strafferetten har selvsagt alle rett til advokat, men da er du jo også beskyldt for noe. I anskaffelser er du bare beskyldt for ikke ha det beste tilbudet. Er det grunn god nok til at enhver sak skal prøves i rettsapparatet?

Selvsagt ikke, vil de fleste advokater si.

Men så var det dette med teori og praksis, da.

Alt kan prosederes

I KOFA-sak etter KOFA-sak ser man at det dynges på med anførsler. Man angriper skjønnsutøvelse, utforming av tildelingskriterier, manglende oppfyllelse av minimumskrav eller kvalifikasjonskrav, dokumentasjon som skulle eller ikke skulle vært innhentet, krav om avvisning med subsidiær anførsel om avlysning osv. De fleste anførslene blir ikke engang behandlet, men strategien fra advokaten til leverandøren som klager er åpenbar: finn så mange feil som mulig.

Og berget med KOFA-avgjørelser vokser og vokser – snart kan vel ethvert argument styrkes med henvisning til en relevant KOFA-sak?

Hvis KOFA hadde tatt betalt per anførsel, ville de vært rike. Heldigvis for samfunnet får de bare betalt per sak. Rundt 15.000 kroner koster det samfunnet hver gang noen klager, dette i følge tall fra Departementet. Saksbehandlingen i 2020 kostet altså rundt 3 millioner kroner. Noen av de kronene får samfunnet tilbake på gjennom klagegebyret, men det er jo litt av sporten i klager at man vidløftiggjør de såpass at KOFA tilbakebetaler dette gebyret.

Men, hvor ligger pengene?

Det er forøvrig ikke her pengene ligger. Når klagen har kommet til KOFA, har allerede leverandøren, leverandørens advokat, innklagede og innklagedes advokat og kanskje til og med valgte leverandørs advokat, sannsynligvis brukt det tidobbelte på å spisse saken inn mot KOFA med svar og tilsvar til det kjedsommelige.

Og det er her vi kommer til kjernen av problemet: Advokater flest jobber jo på timebasis. Da sier det seg selv at det blir mere penger i kassa jo flere anførsler du fremsetter. Som advokat får du jo også penger uansett om klienten din vinner eller taper.

KOFAs advokater får altså ikke all verdens betalt for å behandle en KOFA-sak, men la oss ta en titt på hvem KOFA-medlemmene er. Ser du på CVene deres, vil du se at halvparten av medlemmene er nåværende partnere i norske advokatfirmaer. Blant de øvrige er det faktisk bare èn som ikke har tidligere bakgrunn fra et større norsk advokatfirma.

Ser du hva dette kan føre til? Når halvparten av KOFA-medlemmene faktisk jobber til daglig i en bransje som lever av uklare grenser og konflikt, kjenner man da igjen vidløftige anførsler som uforholdsmessige, eller tar man heller på seg forretningsbrillene og ser på dem som potensielle inntektskilder?

KOFAs medlemmer går jo heller ikke av veien for å saksøke oppdragsgivere på «fritiden». Eksempelvis var det jo et KOFA-medlem som sto bak klagen som fikk Stavanger kommune felt for å ha brukt etiske vurderingstemaer i en anskaffelse. Er ikke dette egentlig litt problematisk? Hvordan vil Stavanger kommune reagere hvis denne advokatens selskap senere skulle bistå i å behandle en KOFA-klage, eller at KOFA-medlemmet selv fikk en klage mot kommunen i fanget? Det er lett å skjule seg bak «advokatetiske regler», men det går nok mang en innkjøper rundt og er rimelig forbannet på enkelte av disse medlemmene og hva de har stelt i stand både i og utenfor KOFA-vervet sitt. Hvor blir det da av tilliten?

Advokater skal selvsagt rådgi sine klienter akkurat som bilmekanikere (du, den bilen hører hjemme på skraphaugen), snekkere (du bør nok bytte den råtne kledningen før du bruker penger på å male veggen), eller tannleger (joda, istedet for et implantat til 50.000 kan du faktisk også bare trekke den tanna). Men skjer dette alltid? Basert på Innkjøpskontorets generelle erfaring med klager ført i pennen av advokater, er det ikke gull alt som glimrer – ikke for klienten som står bak klagen, ihvertfall.

Ser du problemet? Advokatene skriver lov og forskrift, som forvaltes av advokatene i KOFA, samtidig som mange konsulenthus bruker advokater til å gjennomføre anskaffelsesprosjekter, som advokater i advokathusene kan klage inn på vegne av sine forbigåtte klienter på en slik måte at oppdragsgivere må engasjere advokater fra et annet advokathus for å imøtegå anførslene. Advokatene vinner, uansett om advokaten taper.

På toppen av dette velger pressen ofte ut de selvsamme advokatene til å kommentere påståtte feil i anskaffelsesprosjektene. Da blir de naturlig nok inhabile, men bare i den angjeldende saken – og kanskje til og med bare for den ene siden.

Men størst av alt er vidløftiggjøringen
Er det en ting advokatene lett kan ofre på anskaffelsens alter, så er det forholdsmessigheten, og når KOFAs leder for noen år siden bekymret seg for vidløftiggjøring, kan man spørre seg om advokatene så koblingen til forholdsmessighetsplikten i loven, eller heller så kimen til et (enda) større forretningsområde.

Anskaffelser er ikke konflikter. Kan vi være enige om det, ihvertfall? Når en kommune skal ha nytt kulturhus, kan ikke alle landets entreprenører få jobben. Det er det bare en av dem som kan. Det er ikke en konflikt. Det er matematikk, logistikk, skjønn, og vurderinger. Hvis markedet fungerer så noen tape. Sånn er det bare.

Ikke sant?

Juristutdanningen har mye verdifullt å tilføre anskaffelsesfaget – men størst av alt er jo faktisk forholdsmessigheten. Er det ikke først og fremst den som sikrer en effektiv gjennomføring? Vi kan jo avslutte med det som startet det hele. Her er den aller første setningen i den aller første paragrafen i anskaffelsesloven:

«Loven skal fremme effektiv bruk av samfunnets ressurser.»

Det er et skjørt system, dette. Anskaffelsesreglene under EØS-terskel kan fjernes med et politisk pennestrøk. Med riktig type valgskred neste måned, kan vel i teorien det samme skje med EØS-reglene. Da står man der med blanke ark. Er det dit vi vil?

Neppe. Vi er best tjent med de reglene vi har idag, men vi trenger ikke paragrafrytteriet, millimeterrettferdigheten og den uforholdsmessige vidløftiggjøringen.

Da må noen rett og slett besinne seg. Klarer vi å være gode tapere og ligge unna telefonen til advokaten neste gang vi blir nummer 3 av 49? Klarer advokatene å holde seg til de primære anførslene når man først tar steget og klager?

Det er det som skal til for å begrave anbudsmonsteret for godt. Men får vi det til?

Den som anskaffer får se.