Hvis du må bytte leverandør, hvor rettferdig er det å legge vekt på byttekostnader?
Det blir et spørsmål om rimelighet.
Hvis du er vant til at blinklyset er på venstre side av rattet, er det ikke enkelt å venne seg til en bil som har spaken på høyre side. Ja, på prøveturen kan dette føles så uvant at du faktisk ikke vil kjøpe bilen likevel.
Sagt på en annen måte: byttekostnadene ble for store. Du ville antageligvis brukt mange dager på å venne deg til forskjellen. I tillegg kommer alle de unødvendige literne med spylervæske, fordi du gang på gang prøvde å blinke med vindusviskerspaken.
Gammel vane er vond å vende – eller ihvertfall kan den være kostbar.
Men som ansatt i det offentlige, må du kanskje finne deg i slike forskjeller likevel. Det er jo viktig at alle leverandørene kan konkurrere på like vilkår.
Eller?
Nytt datasystem
Tenk deg at du sitter deg med valget mellom to datasystemer. Det ene har dine ansatte brukt i årevis, mens det andre er «helt anderledes». Start-knappen er øverst til høyre i stedet for nederst til venstre, og den kjekke knappen for å bytte brukerprofil er nå skjult under tre lag med menyer, istedet for å vises direkte på forsiden.
Hadde nå enda den nye løsningen vært dyrere, så kunne de ansatte fortsatt med løsningen de var vant til. Men den nye løsningen er billigere. Hva gjør du nå? Må du bare akseptere at alle de ansatte nå skal trykke feil, banne og klikke i vinkel helt til de lærer forskjellen? Må du inn med opplæring? Du vet ihvertfall hvem som får skylda: det er «de dustene på innkjøp».
Du har blitt en del av statistikken. Om du er innkjøper eller politiker, så kan veien fra helt til dust være faretruende kort – uansett hvor urettferdig og usaklig det måtte være.
Men kanskje det finnes en utvei likevel?
Et lite byttekostnadsregnestykke
Tenk deg at du går gjennom forskjellene mellom de to systemene og forsøker å kvantifisere endringen. Hvor lang tid vil det i praksis ta å lære seg det nye systemet? Kan vi finne et passende tall? Vi prøver. Først setter vi timekostnaden for de ansatte. La oss si at kollegene dine er verdt 500 kroner per time. Så må du prøve å forestille deg hvor mye hver enkelt – i snitt – vil trenge av omstillingstid. Skal vi si en time? På den tiden rekker de å trykke feil, banne, klikke i vinkel og deretter gjøre det riktig ca 20 ganger – hvis vi antar at de bruker 3 minutter hver gang de skal bruke systemet. Hvis de investerer noen minutter på et lite internkurs, gjør de kanskje bare feilen 10 ganger. Likevel passer snittet ditt – en time med ubehag per ansatt – så er det over.
Flott. Da er det jo bare å finne ut hvor mange ansatte det dreier seg om. I ditt tilfelle har du 100 ansatte som bruker (eller burde bruke) bruke systemet. Enkel matte: byttekostnaden utgjør 50.000 kroner.
Med andre ord: hvis du velger det nye systemet, vil det i realiteten koste virksomheten din 50.000 kroner mer.
Over til KOFA
Kan du så legge denne byttekostnaden til prisen for det nye systemet? Ja, sier KOFA.
I en fersk avgjørelse ble en kommune innklaget for å ha lagt for mye vekt på byttekostnadene. KOFA mente kostnadene var reelle og at kommunen gjorde rett i å legge vekt på dem. KOFA «finner etter en samlet vurdering at byttekostnaden ikke førte til en urimelig konkurransefordel».
Urimelig konkurransefordel, ja. Der var altså stikkordet. Spørsmålet om byttekostnader blir et spørsmål om rimelighet. Er det rimelig at vi mennesker må finne oss i å omstille oss? Ja. Er det rimelig at vi trenger noe tid på å omstille oss? Igjen ja. Men så kan man jo spørre seg om det er rimelig å sette byttekostnadene til flere ukeverk fordi de ansatte trenger ny grunntrening, psykologhjelp, tid til sykemelding og omstilling for å tilpasse seg den nye hverdagen der startknappen er øverst til høyre i stedet for nederst til venstre. Nei, det ville nok vært urimelig (selv om du kanskje kjenner deg igjen).
Hva er rimelig?
Det er vanskelig å sette opp noen absolutte grenser mellom urimelige og rimelige byttekostnader, men vi kan jo ta en KOFA-sak i den andre enden av skalaen.
I KOFA-sak 2021/1192 var omstillingskostnadene 13 ganger så høye som prisen til laveste tilbyder. I realiteten var det altså nærmest umulig for andre leverandører å slippe til. Da kom KOFA til at kostnadene var urimelige.
Så der har du det. Da er det bare å sette seg ned med et regneark og finne et rimelig tall for byttekostnadene dine. Men før du legger de rimelige byttekostnadene til konkurrentens tilbud: er du sikker på at du vil? Kanskje forandringen egentlig hadde vært til det bedre?
Noen ganger er det jo faktisk slik at forandring fryder.
Det kan du jo også tenke på neste gang du prøvekjører ny bil.
