Det er egentlig en gave til folket i Flekkefjord, men en flygelanskaffelse til byens nye kulturhus har virkelig skapt bølger – langt utenfor konsertlokalet.
Det hele startet med et ferdig kultursenter i Flekkefjord, som ikke hadde noe konsertflygel. Midlene manglet, men i februar i år stilte Flekkefjord Sparebank 1 million kroner til disposisjon. I utgangspunktet var midlene øremerket et «nytt Steinway flygel», men banken var raskt ute med å presisere at merket ikke var vesentlig, men at det skulle være et flygel i toppklassen. Kommunen og fylkeskommunen klarte deretter å stille ytterligere 680.000 kroner til rådighet, slik at man kom opp i den nødvendige summen for å anskaffe et egnet instrument.
Altså snakker vi i utgangspunktet om en anskaffelse som følger regelverkets Del II, med plikt til kunngjøring på Doffin – altså skal hele markedet få anledning til å gi tilbud.
Så ble det unoter.
Dette ble nemlig ikke kunngjort på Doffin. Man henvendte seg heller direkte til en Steinway-forhandler i Norge og startet arbeidet med å prøvespille forskjellige Steinway-flygler, med den hensikt å skulle finne det rette (Steinway)-instrumentet.
Man hoppet altså glatt bukk over alle de andre flygelprodusentene, og det var her det bar galt av sted, anskaffelsesmessig.
Det har seg nemlig slik at i offentlige anskaffelser er merkenavn fy-fy. Ideen er enkel: kunden definerer behovet og leverandørene kommer med løsninger. I lovens §5 er dette angitt ganske tydelig:
Oppdragsgiver skal ikke […] bruke standarder og tekniske spesifikasjoner som et virkemiddel for å hindre konkurranse.
Det er vel ganske åpenbart at du kommer til å kjøre ut med en Volvo hvis du går inn i en Volvo-butikk. Oppdragsgiver valgte i dette tilfellet å gå inn i en Steinway-butikk. Da skal det godt gjøres å komme ut av butikken med en Fazioli, Bösendorfer, Bechstein, Schimmel, Kawai eller Yamaha. Ja, eller skal vi si Mercedes, Audi, Lexus eller Land Rover, for å holde oss til kjøretøyanalogien.
Det er sjelden det er unison gjenklang blant leverandørene når man utroper et bestemt merke til å være det beste man kan kjøpe. Muligens har Rolls Royce hatt denne distinksjonen (om enn til protester fra både Mercedes, Duesenberg, Bentley og sikkert mange andre opp gjennom tidene). Kanskje har Stradivarius også erfart det samme en gang i tiden.
Kanskje skal vi også nevne Laurens Hammond – som laget et elektrisk alternativ til kirkeorgelet en gang på tredvetallet. Snart hundre år senere sier vi fremdeles «hammondorgel», selv om orgelet kanskje er laget av Yamaha, Kawai, Welson, Technics eller Wersi. Det blir som å kalle et nettbrett fra Samsung for en iPad – de færreste vil tenke over at det er Apples merkevare de bruker som generell betegnelse på et spesifikt produkt fra en (veldig) konkurrerende leverandør. Vi kan jo også ta med alle amerikanerne som fremdeles snakker om å «Xeroxe» noe, når de mener å kopiere dokumenter.
Men ingen av disse utfordringene hindrer egentlig konkurranse. Hammond er nedlagt, Stradivarius har vært død i snart 300 år og i dag finnes det en skog av nettbrett og multifunksjonsmaskiner. Ja, selv om du skulle snakke om noe så spesifikt som Windows så finnes det antydning til konkurranse – ihvertfall finnes det flere leverandører som kan tilby deg lisenser på produkter fra Microsoft.
Men hva med Steinway? Sier vi «steinwayflygel» for å indikere en bestemt instrumentkategori? Neppe. Vi sier «flygel» eller «konsertflygel». Kanskje kan man hevde at Steinway har en spesiell plass blant konsertflygler (og enkelte konsertpianister), men er det virkelig slik at man kan sette loven som regulerer bruk av offentlige midler til side av en grunn?
Nei, mener KOFA. I sak 2016/39 slår KOFA ettertrykkelig fast i premiss 24 at:
Etter nemndas oppfatning hadde innklagede ikke tilstrekkelige holdepunkter for å legge til grunn at Steinway var det eneste aktuelle konsertflygelet.
Aspheim flygel- og pianosenter i Oslo mente nemlig at de kunne levere flere alternativer, men de ble aldri spurt. Kanskje fordi Steinway glimrer med sitt fravær på listen over flygelprodusenter de har avtale med. Det var Aspheim som etterhvert klaget saken inn for KOFA, og der fikk de medhold.
Oppdragsgiver, altså kommunen, hevdet at de fleste konsertlokaler som bare hadde plass/råd til å ha ett toppinstrument, valgte nettopp Steinway. Årsaken var enkel: Steinway er ansett for å være egnet for mange typer musikk, altså et allsidig instrument. Man kan se for seg angsten for den berømte konsertpianisten som snur i døren fordi det står et flygel av «feil» merke i den nye konsertsalen – formodentlig unngår man en slik fadese ved å velge Steinway.
Det ville i så fall vært en trist verden. Skulle alle tenke slik? Skulle yrkesjåføren nekte å kjøre annet enn Scania eller Catepillar? Skulle resepsjonisten nekte å bruke resepsjonsdisker fra andre enn Kinnarps eller EFG? Skulle vaktmesteren nekte å klippe plenen med annet enn en Stiga Park? Skulle avdelingslederen si opp jobben sin hvis han ikke fikk iPhone som tjenestetelefon?
Underlig nok rører flygelanskaffelsen i Flekkefjord ved oss alle, for få ting er så personlige som de tingene vi tar og føler på, uansett om det er de hydrauliske spakene i hjullasteren, touchskjermen på telefonen eller tretangentene som slår an tonene til Beethovens sonate nr. 21.
Vi er alle fanget i leverandørenes nett av avhengigheter, og stort sett går det greit selv om vi av og til bare MÅ ha Scania, Microsoft, Lenovo… eller Steinway.
Men hvis vi ikke hever oss over dette fra tid til annen, stagnerer det meste. Det er ihvertfall den ideen offentlige anskaffelser er tuftet på.
Hvem vet? Kanskje det hadde vært sunt å tenke nytt når det gjelder konsertflygler også? Steinway ser ihvertfall ut til å ha blitt ganske enerådende på visse områder. Ja, såpass enerådende at oppdragsgiver i den angjeldende anskaffelsen anførte ovenfor KOFA at det ikke var vanlig å kunngjøre slike anskaffelser – i beste fall kunngjør eller intensjonskunngjør man bare anskaffelse av et Steinway-flygel. Da er man jo egentlig akkurat like langt – siden det bare finnes èn Steinway-butikk i Norge.
Så kan du spørre deg om det er riktig å bruke tid på akkurat denne saken. Hvor stor rolle spiller det egentlig om enda et offentlig flygelkjøp skjer hos Steinway? Er det ikke bedre å glede seg over at man har klart å stable på plass finansieringen som skal til for å anskaffe et håndbygget instrument i verdensklasse til konserthuset i lille Flekkefjord?
Og tilbake til de som skal bruke det: hvem er de, egentlig? Er det de ansatte i kommunen? Er det publikum i konsertsalen? Vel, ikke i utstrakt grad ihvertfall. Det er nok mest artistene. Vil de rynke på nesen av dette valget? Neppe – eller faktisk heller: sannsynligheten for at en artist vil rynke på nesen av en Steinway er nok mindre enn for de fleste andre flyglelvalg man kunne foretatt for summen som var tilgjengelig.
Her ligger noe av kjernen i saken. Flygelet må jo først og fremst fungere godt for artistene. Da er det kanskje ikke så dumt å gå for noe alle vet hva er?
Så hva koker dette ned til? Elefanten i rommet er kanskje å finne hos Steinway selv. Hvorfor har de den posisjonen de har i markedet? La oss se litt på Steinways «Steinway artists»-program.
For å bli en Steinway Artist, må du angivelig spille eksklusivt på Steinway-instrumenter. Steinway betaler ikke for dette, forresten – ikke i penger, ihvertfall. I Steinways «stall» finner vi blant andre den verdenskjente pianisten Leif Ove Andsnes, sammen med flere andre, eksempelvis Håkon Austbø, Tord Gustavsen eller Jan Gunnar Hoff, og dette er bare norske Steinway-artister. Listen av utenlandske verdenskjente pianister som angivelig bare spiller på Steinway er nærmest endeløs.
En av de skriver det slik:
There is only one piano – a Steinway, of course!
Nå kan du se for deg de bookingansvarlige i Flekkefjord når de skal prøve å booke artister til å spille på sitt Fazioli, Bechstein, Schimmel, Kawai eller Bösendorfer.
Dette er elefanten i rommet, ihvertfall for italienske Fazioli, østerrikske Bösendorfer eller tyske Schimmel. Amerikanske Steinway, og artistene selv, har rett og slett valgt dem bort – og ingen norsk korrekt kunngjort og gjennomført offentlig anskaffelse kan få de tilbake. Steinway har rett og slett oppnådd enhver leverandørs våte drøm: de har laget sin egen industristandard.
Hva skal en stakkars flygelinnkjøper da gjøre? En «skinnkonkurranse» på Doffin ville antageligvis holdt saken under radaren.
Mot denne typen industristandarder finnes det ikke så mange botemidler, annet enn pågangsmot og tålmodighet. Over tid vil det nok gå over, slik det har gjort for Hammonds B3, Apples iPod, Volvos 240 polititjenestebil, IBMs mainframes og Xerox’ kopimaskiner. Uansett hvor mange forretningshemmeligheter, markedsføringsavtaler og patenter de skjuler seg bak, ender som regel markedet opp med å velge de bort fordi de har blitt for store, dyre, ufleksible eller akterutseilte. En sjelden gang skjer det rett og slett fordi en offentlig anbudskonkurranse gjorde det klin umulig å velge «standard».
Avslutningsvis kan vi jo trøste oss med Claude Debussys flygelpreferanser en gang for 100 år siden:
Piano music should only be written for the Bechstein
Sukk, hjerte men brist ikke. Her er Debussys Clair de lune, spilt på… Bösendorfer.
