De fleste jobber som kan gjøres bak et tastatur kan gjøres hjemmefra.
Ja, de fleste jobber kan vel strengt tatt gjøres bak et tastatur. Ikke alle, selvsagt: det er nok ikke så lett for de som driver med pleie og omsorg, tannleger, kirurger, lærere i barne- og ungdomsskolen og for de som jobber i på serveringssteder. Men alle oss andre? Vi som i større og mindre grad jobber med administrasjon, analyser, rapporter, databehandling, lønnsutbetalinger, prosessovervåkning og tekstforfatning, vi som jobber hele dagen med mus og tastatur?
Må vi reise til et kontor hver dag? Virkelig?
En gang i tiden måtte vi nok det. Når datamaskinene var store som hus og prosessene var basert på utskrifter, skrivemaskiner, blåkopier, stempler og underskrifter med kulepenn, måtte vi jo nesten være på det samme stedet for i det hele tatt å få ting gjort.
Men denne verdenen begynte vi å forlate allerede på sekstitallet. Det er bare gammel vane og vrang vilje som har lenket oss fast til printer, kopimaskin og kulepenn helt opp til nåtiden. Nå sitter vi der med kontorlokaler til oppunder ørene, og kaffemaskiner som bare venter på nyttig småprat. Noen vil rett og slett jobbe sammen fysisk – selv om det strengt tatt ikke har vært nødvendig på minst en generasjon.
Men alle vil ikke jobbe på kontor. En undersøkelse viser nylig at så mange som én av tre ville vurdere å bytte jobb hvis de ikke fikk lov til å fortsette med hjemmekontor.
Noe har skjedd med den norske kontorsjela. Det som har skjedd, er selvsagt pandemien. Med den fikk vi fart på en del tekniske løsninger som var nødvendige for digital samhandling, men først og fremst fikk vi fart på hjernene våre – vi lærte oss å tenke anderledes: Jobb er en ting, ikke et sted. Brått ble det helt greit å skrive rapport fra kjøkkenbordet mens du parret sokker og brettet håndklær. Ja, for mange ble det en åpenbarelse – en verden fri for forstyrrelser. Når du trengte en pustepause, var det bare å brette litt håndklær. Når du absolutt ikke ville bli avbrutt, så ble du ikke det – herlig! En fullført tanke!
Og så møtene, da. Møtene som alle alltid har hatet fordi de var alt for mange, alt for ufokuserte og alt, alt for lange. Med Zoom og Teams ble det ikke like aktuelt å invitere til flere timers møter, og folk begynte (i større grad) å dukke opp til tida. Kanskje dreide fokuset mer over på hva møtet skulle handle om rett og slett fordi du fikk et felt hvor du kunne det inn når du inviterte? Et felt som var lett synlig øverst på alles skjerm gjennom hele møtet: «Gjennomgang av revisjonsrapport». Følgelig var det kanskje litt lettere å unngå utenomsnakk også. Det ble ihvertfall umulig å holde flere samtaler samtidig.
De mange digitale møtene ga oss jo også en annen åpenbaring: i de fleste fysiske møtene satt vi jo faktisk og stirret på en skjerm uansett – sannsynligvis skjermen som viste det vi skulle snakke om.
For de som har mye å gjøre og god kontroll på eget fokus, er hjemmekontor en velsignelse. For de selskapssyke som liker å gå rundt med kaffekoppen og høre hvordan alle har det, er det selvsagt ikke like hyggelig. For all del: en arbeidsplass trenger begge deler. Sosiale og pratsomme ansatte er ikke bare en ulempe for arbeidsplassen. Samtidig er ikke super-effektive ansatte nødvendigvis bare en fordel heller. Men det er nok ganske mange der ute som nyter følelsen av å endelig kunne fullføre en tanke uten å bli avbrutt. Ja, kanskje de nyter den så mye at de heller vil bytte arbeidsgiver enn å måtte tvinges tilbake til et en avbrytbar tilværelse i kontorlandskap.
Er vi inndelt slik? Er yrkeslivet for kontorfolka inndelt i de som har for mye å gjøre og de som har for lite å gjøre? Eller er vi inndelt i de som alltid yter litt ekstra og de som aldri løfter en finger hvis de ikke må? Eller er problemet at noen er overtallige og jobber hardt for at ingen skal oppdage det? Alt er nok litt sant, og hjemmekontoret setter det på spissen: de som aldri løfter en finger kan tilbringe dagen på Netflix. De som yter litt ekstra kan fullføre tankene sine, og de som gjør unyttige oppgaver kan fortsette å gjøre det – uforstyrret og uoppdaget – fra hytta eller kjøkkenbenken.
Alle er lykkelige.
Vel, nesten.
De som er sosiale blir ulykkelige. De som yter litt ekstra blir ikke sett, og de som overdriver quiet quitting blir vel til slutt oppdaget. Dette er nye lederutfordringer i den digitale virksomheten. Men det er bare det: utfordringer. De kan løses. Ja, det finnes allerede (digitale) kurs om dette som lederne kan «gå» på.
Innkjøpskontoret AS har faktisk aldri hatt noe kontor. Vi har klart oss fint «på kjøkkenbenken» i snart ti år. Er det mulig for oss, er det mulig for andre. Skal vi tro Transportøkonomisk Institutt trenger vi bare noen få tusen arbeidstagere som jobber sånn som oss for å løse køutfordringene rundt de største byene. Tenk hva det kan spare samfunnet for, både når det gjelder miljø, klima, helse, støy, ulykker, tid, penger og trivsel.
Og det er absolutt ikke noe problem å samarbeide om anskaffelser fra et hjemmekontor. Det har vi rikelig med erfaring fra.
Så: kanskje du som arbeidsgiver må tenke en ekstra gang på dette med fjernarbeid?
Og kanskje du som arbeidstager skal forvente litt mer?
Her har du et nytt, blankt år foran deg. Får du det til?
Den som anskaffer får se.
