Det er ikke ofte innkjøp dukker opp på TV. Når det skjer, bør man høre etter hva som blir sagt.
Det er underlig sjelden regelverket for offentlige anskaffelser dukker opp på radaren til «mainstream media». De få gangene det skjer, er det dessuten gjerne med ironisk eller humoristisk tilsnitt, slik vi eksempelvis så med Twist-saken som var så uheldig å havne i Nytt på Nytt.
Denne gangen var det Dagsnytt 18 som snakket høyt om offentlige anskaffelser og om forsvarets angivelig manglende evne til å prioritere norskproduserte poteter til norske soldater i Norge (attpåtil i potetens høyborg: Innlandet).
De to debattantene var kanskje ikke helt uenige, og så begge ut til å forstå at det er praktiseringen av regelverket man først og fremst må til livs. Alternativet ville jo være å trekke seg fra EØS, og selv en Sp-representant ser vel hvor problematisk dét ville være.
Det er her Willfred Nordlund (Sp), oppsummerer saken veldig godt, når han viser tilbake til sin egen erfaring fra han satt i kommunal- og forvaltningskommiteen i forrige stortingsperiode:
«Selv innenfor dagens retningslinjer er det større handlingsrom enn det mange offentlige innkjøpere bruker. Det var ofte sånn at innkjøpssjefer i den enkelte kommune sa at «dette hadde vi ikke lov til» og så kom lokalpolitikerne og sa at «det har vi lyst til å gjøre likevel», så sier innkjøperne fortsatt at det ikke er lov – så henvender lokalpolitikerne seg til Stortinget som svarer at joda, de har vedtatt både lover og regelverk og fått utarbeidet veiledere som sier at dette er lov.»
Lyder det kjent?
Så hvor ligger egentlig problemet? Vi møter ofte offentlige innkjøpere som blir oppgitt når lokalpolitikere vil få til ting som regelverket ikke tillater. De sier ofte at politikerne ikke skjønner reglene. Vi møter også lokalpolitikere som er oppgitt over at innkjøpsreglene ikke er fleksible nok. Mange ganger viser det seg at det finnes en vei fra innkjøper til politiker, selv om den er kronglete.
Men hva er det som gjør at man ikke tør møtes på midten og bruke handlingsrommet? Er det mangel på kunnskap, vilje, ressurser eller noe annet?
Vel, det kan jo hende det handler om prosessrisiko.
Hvis du avgjør hele tildelingen på pris, er det jo ingen advokater som kan angripe begrunnelsen din. Hvis du allerede har alt for mye å gjøre som innkjøper, er det kanskje heller ikke rom til å sette seg inn i velmente, men omfattende veiledere, selv om de kanskje kan bidra til mer av det lokalpolitikerne ønsker seg. På den annen side: når alt som skrives om offentlige anskaffelser skrives på «advokatsk» eller «jussisk», er det kanskje ikke så rart at folkelige lokalpolitikere skygger banen heller.
Det hjelper kanskje heller ikke når innkjøperne av ressurs- og kompetansehensyn må søke sammen i regionale samarbeid mens politikerne fremdeles sitter igjen med sitt fokus kun på lokalsamfunnet.
Er det her problemet egentlig ligger? Hvis advokatene hadde vært litt mindre skarpskodde, og avtalene ble inngått litt mer lokalt, ville kanskje både innkjøpere, lokalpolitikere og lokale leverandører fått det mer som de ville.
Vil det skje?
Den som anskaffer får se.
