Du har sikkert hørt begrepet, men har du tenkt over hvor absurd det er?
Vi tenker oss ei bygd på vestlandet der to leverandører skal gi tilbud på å grave ei grøft.
Det ene firmaet har en lav pris. Det andre har en god og rask framdriftsplan. Konkurransen skulle avgjøres på en kombinasjon av pris og kvalitet, og det ender opp med at den dyreste vinner, fordi det passer kommunen godt at grøfta blir ferdig litt fortere. Det er verdt prisforskjellen, synes de.
Ikke tale om, sier den billigste. Den kontrakten skulle vi hatt.
Har du vært der før?
Etter diverse velkjente runder med klager, klage på klage, krav om innsyn, klage på innsyn, uttalelser fra Statsforvalteren og saker i lokalpressen ender det til slutt med rettssak.
Stridens kjerne er om et trekk på 1,91 poeng for en mindre hensiktsmessig fremdriftsplan er urimelig eller kanskje til og med vilkårlig. Det er ihvertfall feil, synes leverandøren. De tapte jo, siden poengforskjellen på pris bare var 1,9 poeng. Det er surt å ikke få grave grøft bare på grunn av en skjønnsmessig poengforskjell på 0,01 poeng.
Strike one
Saken går sin gang, og overraskende nok sier tingretten seg enig med den forbigåtte leverandøren. Etter en objektiv fortolkning av evalueringen, slik en normalt opplyst og påpasselig person ville forstått den, er en poengforskjell på 0,01 poeng i grunnen både urimelig og vilkårlig. Ja, den er rett og slett usannsynlig.
Fryd og gammen hos leverandøren som tapte – nå blir det grøftegraving likevel! Kommunen inngår kontrakt med leverandøren som opprinnelig ikke vant, og med litt flaks er grøfta likevel ferdig før høsten.
Men så var det leverandøren som opprinnelig vant, da.
De tar ikke så lett på å ha blitt forbigått på denne måten. De er rett og slett ganske sinte på kommunen som først mente de var best og så snudde.
Det var jo de som skulle hatt kontrakten. Ikke de andre. «Grøftevalg på billigsalg» blir neste dags overskrift i lokalavisa. Nå skal kommunen tas!
Og hva gjør leverandørens advokat? Jo, han fremholder at poengene overhodet ikke var vilkårlige, at ingenting var feil og at hans klient skulle hatt denne kontrakten. Så trekker han pusten… og krever positiv kontraktsinteresse.
Dermed dumper det ned en heftig regning ned i kommunens postkasse. Brått ble grøftingen betydelig dyrere. Så hva annet kan kommunen gjøre? De avviser selvsagt kravet.
Strike two
Det finner ikke leverandøren seg i og går til retten, han også. Denne gangen kommer rettsapparatet til at de 0,01 poengene var riktig, og etter en ny objektiv fortolkning finner man at det var den opprinnelige leverandøren som skulle hatt kontrakten hele veien – akkurat slik kommunen opprinnelig mente.
Men nå er jo grøftinga godt i gang. Den andre leverandøren nekter selvsagt å grave igjen grøfta og la den første leverandøren grave den på nytt. De mener jo selvsagt også at det var den første rettsavgjørelsen som var riktig, og ikke den andre.
For en smørje. Om ikke annet har lokalavisa mye å skrive om.
Retten gir seg ikke, og kommunen må til slutt utbetale et klekkelig erstatningsbeløp til leverandøren som kommunen opprinnelig ville ha til jobben, men som de ifølge retten ikke kunne velge – før de fikk kontrabeskjed om at de skulle ha gjort det likevel. Skjønn det den som kan.
For innbyggerne blir jo grøfta mye dyrere. De offentlige midlene går jo ikke lenger bare til leverandøren som graver grøft for kommunen, men nå også til leverandøren som retten mener skulle ha gravd grøfta.
Det er nå bygdedyret våkner.
Strike three
Mange mener dette blir helt feil og slutter å bestille private oppdrag fra «snyltegraveren» som han etterhvert blir kalt på folkemunne. Det går ikke så mye bedre med leverandøren som faktisk endte opp med å grave grøfta, for noen i den lille bygda holder selvsagt med den opprinnelige vinneren også.
Etter noen sesonger må begge slutte med graving, for ingen vil bestille oppdrag fra dem lenger.
«Karma» ville vel en fyr fra byen ha sagt.
Hvem skal straffes?
Men hvem har egentlig skyld her? Er det leverandøren som mente seg forbigått, eller han som sto på sitt? Er det den første eller den andre dommeren? Eller er det advokatene? I så fall hvem av dem? Er det kommunen som skal klandres for at de mente en poengforskjell på 0,01 poeng var OK, og deretter mente at det ikke var det likevel?
Nei, det er nok først og fremst konseptet «positiv kontraktsinteresse» som har skylda her. Det at konseptet i det hele tatt finnes, er jo grunnen til at det ble fremsatt et slikt absurd krav.
For hvor rettferdig er det at kommunen skal betale ekstra fordi en dommer mener de gjorde feil, når en annen dommer mente de ikke gjorde det? Hvor rettferdig er det at en leverandør som – under tvil – skulle hatt kontrakten skal få erstatning når de i realiteten ikke har løftet en finger for å grave grøft? Det eneste de har brukt tid på, er jo å inngi tilbud og så vente på svar fra kommunen, akkurat som konkurrenten gjorde. I mellomtiden hadde de formodentlig andre oppdrag i bygda også – begge to.
Du kan jo også spørre deg om de kunne gått konkurs fordi de ikke fikk oppdraget? Vel, i så fall kan det vel knapt sies å være kommunens feil. Det ville i hvertfall vært ganske så usaklig og vilkårlig om kommunen skulle benytte sannsynligheten for konkurs som et tildelingskriterie.
Men noen må jo straffes når man har gjort feil, kan du kanskje tenke. Joda, men er det så åpenbart hvem som har gjort feil, da?
Avslutningsvis kan du kanskje også innvende at med et så heftig ris bak speilet vil alle som driver med anskaffelser måtte skjerpe seg. Joda. Men hvor advokatsikre skal anskaffelsene egentlig bli før de er så dyre at det koster mer å gjennomføre anskaffelsen enn å kjøpe tjenesten som du skal anskaffe?
Konseptet
Nei, det beste hadde nok vært om hele konseptet positiv kontraktsinteresse bare kunne tenkes bort, og erstatningssaker heller handlet om de reelle kostnadene du hadde med å utarbeide tilbud og annen påviselig tort og svie. Negativ kontraktsinteresse, heter det visst. Man har jo også et annet ris bak speilet, nemlig gebyr for ulovlig direkteanskaffelse.
Men så lenge advokatene sitter der med både bukta og begge endene, er det vel lite trolig at vi blir kvitt absurde positive kontraktsinteressekrav med det første – til det er det vel for mye penger å tjene på å føre slike saker – uansett om klientene som blir tilkjent erstatning fortjener pengene eller ikke.
Det må nok noe mer grunnleggende til for å endre på dette. At flere står opp og påpeker hvor absurd det er, for eksempel.
Men vil det skje?
Den som anskaffer får se.
