Det har vært en del prat om løgn i det siste. Noen hevder til og med at det lønner seg. Men hva er det vi snakker om, egentlig?
Løgn florerer i samfunnet, i alt fra uskyldige til straffbare varianter. Du kan lyve om at julegaven var veldig fin, og det kan hende at fisken du fanget i 1982 blir stadig større for hvert år. Det kan til og med hende at alle vet at du lyver, men lar deg gjøre det likevel.
Mer enn en gang har noen løyet om at de kan få til noe de egentlig ikke tror de kan få til.
Noen ganger får de det til også.
«Vi tilbyr…»
I et tilbud kan skrytelisten kanskje bli lengre enn den burde, og enkelte rådgivere og entreprenører gaper over mer enn de egentlig tror de kan tygge. Noen ganger klarer de det også.
Som sagt: løgn, overdrivelser og fordreiing av sannhet florerer. Man kan nesten si at enkelte deler av samfunnet er avhengige av en viss mangel på sannhet. Hva ville vel en boligannonse være uten adjektivene? Hvordan ville en advokat som var dønn ærlig mot seg selv klare å representere bare én part i konflikten? Hva med bruktbilselgere eller politikere?
Så hva med innkjøpere? Er innkjøpere ærlige og sannferdige i alt de gjør?
Forhåpentligvis er de ganske nøye med sannheten. Samtidig kan man gang på gang observere en viss overvurdering av behovet. Trenger man virkelig et team på 17 personer med doktorgrad for å lage den rapporten? Må virkelig firmaet ha eksistert i 10 år og levert minst 100 tilsvarende oppdrag for å være kvalifisert? Er det virkelig så farlig om dubbeditten bare tåler moderate jordskjelv og 80 grader, og at den faktisk ikke vil overleve om den blir kastet ned i en vulkan?
Er det i så fall så farlig om leverandøren svarer «ja» på at dubbeditten er vulkan-sikker, når han vet at den bare skal brukes i et norsk hyttefelt?
Det står nok mye i offentlige konkurransegrunnlag som aldri vil inntreffe i praksis eller som det er helt uforholdsmessig å kreve. Da er det kanskje ikke så rart at leverandørene som har skjønt det, lyver litt.
Det er ofte leverandøren som ikke vinner som er nøye med slike forhold, selv om de kanskje har løyet om om det samme selv.
Sagt på en annen måte: det holder ikke at tilbyderne er ærlige i sitt tilbud. Oppdragsgivere må jo også være ærlige når de beskriver sitt behov.
Hvorfor er vi så kravstore?
Når man stiller for strenge krav, kan det jo være en grunn til det. For eksempel at man ikke vil ha tilbud fra «useriøse» leverandører. Problemet er jo at du har gjort deg selv useriøs på veien. En annen og like utilgivelig grunn er at du ikke kjenner markedet, og bare spør om noe som andre (som heller ikke kjenner markedet) har spurt om før. Da er det i grunnen heller ikke så rart at tilbyderne lyver. De vet som kjent at vulkan-sikre dubbeditter er unødvendige i norske hyttefelt.
Det er typisk norsk å si at det går sikkert bra. Det gjør det jo også som regel – så lenge konkurransegrunnlaget er sånn passe forholdsmessig og leverandøren er sånn passe ærlig.
Men av og til spisser det seg til. Eksempelvis når bestillerne får super-pris på Twist og kjøper godteri til den store gullmedalje. Her hadde leverandøren satset på at det oppgitte Twist-volumet var å anse som et maksimalt uttak, mens bestillerne bare tenkte «wow – superbillig godteri! Kjøp!!» og kjøpte så mye søtsaker at det fikk ringvirkninger for tannleger helt opp til Nordkapp.
Det om tannlegene var løgn, men selv artikkelforfattere må av og til tillate seg en overdrivelse eller to.
Så moralen? Fokuser på behovet, så vil nok leverandørene i større grad gi deg sannferdige tilbud.
Klarer du det?
Den som anskaffer får se.
