Tramp i klaveret

Oppdragsgiver gikk direkte til én flygelprodusent og ignorerte de andre. Det er vel ikke greit? Joda.

Det var i 2021 Norges musikkhøgskole gikk ut til fire leverandører og spurte – i praksis – om de kunne levere ett bestemt flygel fra Steinway. Bare en av de svarte bekreftende på dette, nemlig leverandøren som har enerett på å selge Steinway i Norge.

Dermed gikk det som det må. Det ble kunngjort intensjonskunngjøring om at man ville kjøpe Steinway fra Steinway, fordi Steinway var de eneste som kunne levere Steinway. Flygelet kostet 1,5 millioner kroner.

Det kom ingen innsigelser på kunngjøringen, men en stund senere dukket det opp en klage til KOFA på ulovlig direkteanskaffelse.

Ja, er det ikke det, da?

Man kan vel ikke bare gå ut og kjøpe flygel fra én bestemt leverandør, når det finnes andre leverandører? Ihvertfall ikke når du finansieres av skattebetalerne? Er ikke det hele poenget med anskaffelsesreglene da?

Dessverre er det ikke fullt så enkelt.

Verdensklasse

Norges musikkhøgskole utdanner norske pianister på toppnivå, og som de selv skriver i sitt tilsvar til KOFA: «noen ganger er Steinway eneste alternativ».

Det var årets understatement.

Gjennom kreativ markedsføring og (forhåpentligvis) kvalitet i verdensklasse, har Steinway manøvrert seg selv inn i en unik posisjon ved å få en lang rekke verdensartister til å sverge troskap til Steinway. Du kan lese listen selv her. Et konserthus uten tilgang på Steinway kan se langt etter å få disse på besøk, og vordende Steinway-artister må jo dermed også få muligheten til å starte karrieren på «riktig» instrument. Ergo havner Norges musikkhøgskole i et dilemma. Hvis de ikke kan tilby Steinway, vil de formodentlig også få trøbbel med søkermassen.

KOFA lar seg overtale, og konkluderer med at oppdragsgiveren rettslig sett ikke har gjort noe galt.

Men dette har jo ikke vært greit før?

Du husker kanskje at det har vært rusk i klaveret før? I 2016 ble Flekkefjord kommune felt i KOFA for akkurat samme dilemma. Det var noe helt annet, sier KOFA. Den gangen hadde kommunen et valg og skulle åpnet for andre leverandører.

Yeah, right. Som om kulturhuset i Flekkefjord hadde noe valg. Uten å kunne tilby Steinway, ville de fått problemer med å få verdenskjente pianister til å komme til dem. Akkurat slik musikkhøgskolen ville slite med rekrutteringen.

Problemet er Steinways unike posisjon blant artistene – fortjent eller ikke.

Så hva var forskjellen på de to anskaffelsene? Hvorfor gikk musikkhøgskolen klar mens kommunen ble felt?

Det var jussen, selvfølgelig.

Husk: juss er viktigere enn realitetene

Som sagt: KOFA hadde ingen rettslige innvendinger mot Norges musikkhøgskoles valg. De hadde fulgt reglene, kjørt intensjonskunngjøring og inngitt et advokatvennlig tilsvar på klagen. Flekkefjord kommune hadde derimot ikke jussen på stell, selv om de i praksis hadde om mulig enda mindre manøvreringsrom enn musikkhøgskolen.

Så det får bli lærepengen. Vil du la leverandører med enerett få lov til å utdanne også fremtidens artister, så må du ha jussen i orden. Da går det bra.

… og vil vi en dag få høre en norskutdannet verdensartist spille på et flygel fra Bøsendorfer i et norsk kulturhus?

Den som anskaffer får høre.