I det ville vesten, var det nok ofte den med mest penger og makt som gikk av med seieren i konflikter. Rettssaker blir staffasje, og rettferdighet blir et spørsmål om hvem som kjenner hvem.
Sånn skal det jo ikke være. Alle er jo uskyldige til det motsatte er bevist. Det er jo derfor Fru Justitia har bind for øynene – hun skal ikke se forskjell på folk, men dømme basert på tilgjengelige bevis og partenes og vitnenes forklaringer.
Dermed må det bevises at noen har gjort feil, og det er den som anklager som har bevisbyrden. Det er heldigvis ganske lenge siden det ville vesten nå.
Eller? Det kan jo ikke være slik at en påstand om feil i seg selv skal føre til at man blir felt?
Etter å ha lest KOFA-sak 2023/474 og 724 kan man lure litt.
Vi skal til en brøytekontrakt, og det er jo ikke helt uvanlig at det skjærer seg litt i slike konkurranser. De som ikke vant, mente blant annet at en av deltagerne i faggruppa som jobbet med anskaffelsen var inhabil.
For å underbygge dette, viser man til femtiårsfeiring, tur på bar, hjemmebesøk, snekkerhjelp og selfangsttur. Den aktuelle personen benekter at det er snakk om vennskap, og viser til at dette er en liten bygd.
Det er nå det blir interessant. KOFA skriver først: «Etter klagenemndas oppfatning tilsier en objektiv vurdering av den sosiale omgangens art og hyppighet, at det foreligger et vennskap mellom de to».
Man kan formode at det foreligger mer dokumentasjon enn dette, men KOFA virker sikker i sin sak på at de to er venner.
Da blir neste setning veldig interessant: «Nemnda bemerker for øvrig at det ikke er av avgjørende betydning at verken innklagede eller medlemmet selv vil karakterisere relasjonen som et vennskap.»
Så en part hevder at den andre er en venn. Den andre nekter for noe vennskap. Så kommer KOFA inn fra høyre og sier at a) det er et vennskap og b) det har ikke noe å si om den ene parten nekter for at det er slik.
Så hvorfor har det ikke noe å si? Jo, «Det avgjørende er hvordan forholdet «ser ut» utenfra», sier KOFA.
Vi har altså å gjøre med en ansatt i kommunen som blir beskyldt for å være venn med en leverandør. Hva vedkommende sier til sitt forsvar betyr ingenting – det er hvordan det «ser ut» utenfra som er avgjørende.
Den aktuelle kommunen har 1900 innbyggere. Rundt 100 av disse jobber i kommunen. Tettstedet i kommunen har èn restaurant, en kiosk og en bensinstasjon, samt en Coop Prix.
Kan du se for deg at folk møtes på slike steder, uavhengig av om de er venner eller ikke? Kan du også se for deg at vennebegrepet kanskje må tolkes litt anderledes her enn i en storby?
Hvis du ikke ser for deg dette, så nedlegger du i grunnen forbud mot at ansatte i kommunen også kan bo i kommunen – ihvertfall hvis de skal drive med anskaffelser.
De som klaget mente også at personen var inhabil fordi vedkommende hadde hatt kontakt med den aktuelle leverandøren i forbindelse med en tidligere kontrakt.
Javel. Da kan man altså hverken bo i kommunen, eller jobbe med kontraktsoppfølging av leverandører.
I en storby med titusenvis av innbyggere og hundretalls barer, dagligvarebutikker, leverandører og kontrakter, er det nok betydelig enklere å unngå inhabilitetsstemplet. Formodentlig har KOFA-advokatene levd ihvertfall deler av sitt liv slike steder. Da kan det kanskje være vanskelig å sette seg inn i hvordan små bygder har det.
Men Norge består av omtrent 3500 offentlige oppdragsgivere, og mange av dem holder til på små steder. Steder som kanskje bare har et par spisesteder og matbutikker.
Kanskje man også må behandle habilitetsspørsmål på en litt mer forsvarlig måte enn å la den som anklager få rett bare fordi han kommer med anklager? KOFA jobber som kjent bare skriftlig. Kan det være at det blir litt unyansert?
I samfunnet forøvrig er man heldigvis uskyldig til det motsatte er bevist. KOFA opererer tilsynelatende med sine egne definisjoner.
