Våren er godt igang – ihvertfall sør for Dovre. Likevel er det høysesong for brøyteanbud. Hvorfor? Det er selvsagt neste brøytesesong det jobbes med.
Over det ganske land konkurranseutsettes vinterdriftskontrakter, gjerne for fire år av gangen. Konfliktnivået er til tider høyt, og KOFA bruker mye tid på anbud som har gått skeis.
Er det kommunene som ikke kan nok om innkjøp, eller leverandørene som ser sitt snitt til å tåkelegge prosessene og kapre nye kontrakter? Uansett årsak og uansett hvem som eventuelt har gjort noe feil, så går mye tid bort til å håndtere slike prosesser.
Mange av sakene handler om at leverandøren som vant ikke oppfyller kvalifikasjonskrav. Det er i utgangspunktet helt frivillig å bruke kvalifikasjonskrav, men det gjøres i stor skala likevel. Da stiller man seg laglig til for hugg hvis noen er misfornøyd med rode-fordelingen. Hadde man korrekt dokumentasjon? Ikke? Neivel – da er det ut av konkurransen, uansett hvor mange år du har brøytet dette området tidligere.
Dette er en fallgruve det er lett å kvitte seg med. Kvalifikasjonskrav er roten til (nesten) alt vondt.
Men hva er det vi snakker om, egentlig?
Men la oss ta et skritt tilbake og se hva dette handler om. Vinterdrift handler om at områder – som regel kalt roder – skal holdes kjørbare. Om vinteren handler det mest om å fjerne snø og is, men også om å strø der det er nødvendig. Det er de samme veiene, år etter år. Erfaringsmessig er det også enkelte roder som ender opp med å bli brøytet av akkurat den samme leverandøren – år etter år.
Dette er altså en løpende tjenesteleveranse. Ingen tvil om det. Veien ligger der og skal til enhver tid være kjørbar – så lenge det bor folk i husan.
Så hvorfor blir slike avtaler ofte kunngjort som fireårsavtaler? Det er jo ingen krav om varighet i løpende tjenestekontrakter. De er tidsubegrenset. Det er jo rammeavtalene som normalt ikke skal vare mer en fire år. En brøytekontrakt er som regel ikke en rammeavtale.
Sagt på en annen måte: så lenge vinterdriften fungerer tilfredsstillende, skulle man egentlig ikke trenge å bytte ut leverandøren som utfører tjenesten. Man må selvsagt selvsagt følge med på at kvalitet og pris er tilfredsstillende, og trusselen om konkurranseutsetting henger selvsagt alltid over den som brøyter: enten gjør du det bra, eller så risikerer du å havne i konkurranse.
Hovedgrunnen til at avtalene kjøres på nytt hvert fjerde år, er kanskje en kombinasjon av uvitenhet og gammel vane.
Redusert konflikt
Men en ting er sikkert: du kunne redusert både konfliktnivå og ressursbruk ved å forlenge levetiden på kontraktene.
Kunne en brøytekontrakt vart i seks eller ti år? Helt klart – så lenge arbeidet utføres på en tilfredsstillende måte til en konkurransedyktig pris.
Poenget er rett og slett å snu fokuset: i stedet for å «holde ut» med en dyr/dårlig leverandør til avtalen går ut om to år, kan man heller la de avtalene som fungerer godt fortsette, og i stedet bruke tiden på å konkurranseutsette de som faktisk ikke fungerer så godt – når det er tidsmessig riktig.
Dette er riktig bruk av både tid og penger.
På veien kunne man kanskje også kvitte seg med en del av de unødvendige konfliktene? KOFA-medlemmene har vel forhåpentligvis bedre ting å ta seg til enn å finlese dokumentasjon knyttet til kvalifikasjonskrav. Vi får håpe det, ihvertfall.
Et ankepunkt til en slik løsning er at de som brøyter de «upopulære» rodene aldri får kniven på strupen fordi oppdragsgiverne ikke ser noen vits i å konkurranseutsette dem. Du vet hvilke roder vi snakker om: de der det alltid bare kommer ett tilbud – fra leverandøren som bor innerst i veien.
Alle roder må selvsagt følges opp, uansett hvor lenge kontrakten har vart. Skjer det endringer i hvilke veier som skal brøytes, vil jo det også kunne utløse konkurranse, fordi den opprinnelige kontrakten og de opprinnelige rodene har blitt vesentlig endret.
Brøyting – etter skippertaksmetoden?
Det er kanskje derfor man tenker at det er bedre å ta et skippertak hvert fjerde år enn å lage seg en portefølje med tidsubegrensede kontrakter som man må følge med på og konkurranseutsette når man mener det er riktig og nødvendig?
Kanskje er det også litt behagelig for oppdragsgivere å ha kniven på strupen hvert fjerde år – for da må man jo gjøre noe, i stedet for at man hele tiden må vurdere om man skal gjøre noe.
Del III – åh, hvor vi elsker (å hate) Del III
De fleste brøytekontrakter ender i regelverkets Del III, med tilhørende forhandlingsforbud, ESPD-skjema og rigide avklaringsregler. Det tilfører nok ikke slike kontrakter noen verdi. De hadde egnet seg mye bedre i regelverkets Del II, sammen med andre tjenester som stort sett leveres av folk i nærområdet (når fikk du sist et tilbud på brøyting fra Portugal?). Men, mens vi venter på at vintervedlikehold skal bli en særlig tjeneste (lykke til), er det altså noe man kan gjøre med disse kontraktene allerede nå: man kan se på de som tidsubegrensede tjenestekontrakter og la de vare så lenge det er formålstjenlig.
Når en eller flere enkeltroder senere skal konkurranseutsettes, må det nok muligens fremdeles skje etter Del III, men nå vil jo konkurransen bare gjelde de rodene du har et reelt behov for å konkurranseutsette – alle de andre rodene fortsetter jo å fungere akkurat som før – uten risiko for å bli blandet inn i en konflikt med påfølgende forsinkelse og risiko for avlysning.
Gammel vane er vond å vende, men her har du altså to tips til din neste brøytekonkurranse:
- Dropp kvalifikasjonskrav – de er roten til alt vondt.
- Kjør kontraktene som løpende tjenestekontrakter uten en utløpsdato
Sånn. Så er det bare å gå igang med kontraktsoppfølgingen og etterhvert som tiden går velge ut hvilke enkeltroder du skal konkurranseutsette ofte – og hvilke som går greit for egen maskin en stund til.
