Vet du egentlig hva du drikker når du bestiller kaffe?
Tenk deg at du står på en kaffebar et sted i italia, og stotrer fram «un espresso per favore». Baristaen nikker og går først bort til en stor kaffekvern der du ser mørkbrente kaffebønner finmales i tilmålt mengde. Deretter går han til en annen maskin og presser vann gjennom kaffen med 9 bars trykk. Du får kaffen og tar en slurk.
– PFØY! Hva er dette? Sølevann (ehi, cos’è questo? acqua fangosa?)
Baristaen ser sjokkert og indignert på deg
– Stai cercando di offendermi? È espresso! (prøver du å fornærme meg? Det er espresso!)
Du blir deretter behørig kastet ut på fortauet hvor du kontemplerer espressoens opphav og tilvirkning: De var da beviselig ikke tilstrekkelig mørkbrente de bønnene baristaen finmalte og sendte 9 bar med korrekt filtrert og temperert vann gjennom og så serverte deg i korrekt temperert italiensk porselen. Da må det da være sølevann – ikke espresso.
Noen dager senere står du ved en kaffemaskin i et glissent kontorlandskap et sted i Oslo og ser på artig ventegrafikk mens espressoen lages ferdig. Pling.
– Pføy! Skal dette kalles espresso? Disse bønnene kan UMULIG være tilstrekkelig mørkbrente!!
En forskremt kollega stikker hodet opp over en bokhylle, rister på hodet og går tilbake til arbeidet (å, det er han igjen).
Du, ja. Du som ikke fikk delta i kommunens smaks- og brukerpanel når den nye kaffeavtalen skulle inngås. Du ville gitt dette skvipet STRYKKARAKTER, men du fikk ikke delta. Alle de andre dustene går rundt og syns espressoen er helt fin, men du VET at det er juks! Dette er ikke espresso!
Finnes du, egentlig?
Ifølge KOFA og Borgarting lagmannsrett så finnes du. I følge Oslo Tingrett, og et smaks- og brukerpanel hos en herværende større norsk offentlig oppdragsgiver, er du ren fiksjon.
Vi får spole litt tilbake, og få med oss hele historien.
En gang i 2013 blir en større kontrakt på kaffemaskiner tildelt leverandøren Clearwater. Leverandøren skal senere bytte navn til Waterlogic, og blir gjenvalgt på samme kontrakt fire år senere, i 2017. Det ville ikke konkurrenten Selecta ha noe av, og går til KOFA. Før 2013 var det Selecta som hadde avtalen, og etter fire år vil de åpenbart ha den tilbake.
Den gamle leverandøren mener at den nye leverandøren skal avvises, og at de dermed rettmessig skal få kontrakten, siden de kom på andreplass.
Stridens kjerne blir noe så banalt og merkelig som en kaffebønne.
Selecta mener at bønnen som konkurrenten har tilbudt ikke er en espressobønne. Det har oppdragsgiver uttrykkelig sagt at den skal være. Under et punkt som heter «minimumskrav» har de skrevet at bønnen skal være «En type espressobønne».
Bønnen som tilbys er en mørkbrent bønne fra Arvid Nordquist som kalles «Dark Mountain». Det er ikke «en type espressobønne», sier konkurrenten.
Det er omtrent her vår noe høylytte venn fra kafeen i Italia kommer inn.
For hva er egentlig espresso?
Oppdragsgiver, klager, leverandører, advokater, KOFA, tingrett og lagmannsrett har hørt vitneforklaringer og lest definisjoner og beskrivelser til øyet blir stort og vått, og konkludert forskjellig. Det skal vel litt til at denne saken ender i Høyesterett, så da blir det vel Lagmannsrettens som får siste ord: en kaffebønne som ikke er definert som en espressobønne, kan ikke tilbys til å lage espresso.
Javel. Da går formodentlig ganske mange rundt og drikker «ulovlig» espresso.
Men hvor ulovlig er den egentlig? La oss ta en titt på hvordan espresso lages:
- Kaffebønnene males finere enn for filterkaffe
- Vannet presses gjennom kaffen med høyere trykk enn for filterkaffe
- Kaffen serveres i mindre mengde
- Bønnene som brukes er brent mørkere
Med andre ord: det er bare problemer med ett av disse punktene – mørkheten. Mon tro om KOFAs medlemmer og alle de andre juristene og advokatene har plukket dette fra hverandre og vurdert hvor stor innvirkning de fem punktene egentlig har på smaken – og hva en normalt opplyst og påpasselig kaffedrikker ville kunne kjenne forskjell på? Vi kan jo prøve:
- Lager du espresso med filtermalt kaffe, smaker det pyton.
- Bruker du espressomalt kaffe i en vanlig kaffetrakter og ikke under trykk, smaker det pyton.
- Lager du espresso med for eksempel for mye vann, blir det Caffè Americano – og da er det pyton (hvis det var espresso du ba om, vel å merke)
Men hva skjer hvis du bruker bønner som ikke er brent mørkt nok? Blir det pyton da? Vel, det er nok objektivt sett det punktet som har minst innvirkning på smaken, sammenlignet med alle de andre faktorene som kaffemaskinen skal passe på. Ja, det er jo til og med baristaer der ute som mener at lysbrent gir bedre espresso. Starbucks selger for eksempel Starbucks Blonde Espresso Roast, som markedsføres som en lysbrent espresso.
Det virker som om klager og rettsapparatet har grepet tak i det minst relevante momentet i vurderingen av om noe kan kalles espresso eller ikke, nemlig hvor brent bønnene er.
Men det blir verre.
Som tidligere nevnt skulle smaken vurderes av en egen gruppe – og vurderingen deres hadde ganske høy vekt i evalueringen. Her ble klager og vinner vurdert likt. Med andre ord: de som faktisk skulle drikke espressoen, klarte ikke å skille den smaksmessig fra konkurrenten – uansett hvor lys- eller mørkbrente bønnene var.
Det blir faktisk enda verre.
Som kjent ble kontrakten tildelt leverandøren som hadde levert kaffe til oppdragsgiver de siste fire årene. Kaffen de ble tilbudt, var følgelig sannsynligvis godt kjent for oppdragsgiver – for alt vi vet kan de ha gått rundt og drukket «ulovlig» espresso i fire år allerede. Var de merkbart plaget av dette? Åpenbart ikke – de valgte jo samme «ulovlige» espressoleverandør på nytt.
I sum handler jo dette om noe ganske enkelt: smak. Kan man egentlig påtvinge oppdragsgivere en bestemt definisjon av smak? Her hadde jo oppdragsgiver skjønnsmessig vurdert de to tilbudte produktene som smaksmessig like. Skal da noen komme utenfra og overprøve dette innkjøpsfaglige skjønnet?
Både KOFA og Lagmannsretten henger seg opp i at en objektiv fortolkning av konkurransegrunnlaget krever at et tilbud som ikke oppfyller minimumskravene skal avvises. «En type espressobønne» var oppgitt som et minimumskrav, og dette mener de på en måte at man liksom kanskje kan mene at de ikke var – muligens.
Dette er en fryktelig streng tolkning for et rimelig vagt vurderingspunkt. Er det ikke noe i lovverket som heter forholdsmessighet, da?
La oss ta for oss fakta, slik de foreligger:
- Leveransen av espressobønner var bare en liten del av denne kontrakten
- Kunden har kjøpt kaffe av leverandøren i fire år uten å klage
- En faggruppe vurderte smaken som like god som konkurrenten
- Espresso er et resultat av flere faktorer enn bare hvor brent selve bønnene er
- Det finnes ingen enhetlig definisjon av espresso. For eksempel markedsfører jo Starbucks espressobønner som er lysbrente
- Oppdragsgiver ville faktisk ha denne leverandøren – det betyr da noe, det også.
Da kan man jo spørre seg om det i det hele tatt er forholdsmessig å konstatere at leverandøren skal avvises.
Eller sagt på en annen måte: kunne leverandørens påståtte avvik på noen som helst måte kalles vesentlig?
Neppe.
Likevel blir oppdragsgiveren nå nødt til å betale for dobbel espresso, siden Lagmannsretten har sagt at leverandøren har krav på positiv kontraktsinteresse. Dermed må de ikke bare betale for kaffen de kjøper, men også for kaffen som konkurrenten mener at de skulle ha kjøpt i stedet, fordi den liksom kanskje kunne ansees på en måte for å være noe den andre ikke var – muligens.
En normalt opplyst, objektiv, nøytral, påpasselig og sånn passe kaffeinteressert person ville sannsynligvis ikke smakt forskjell i det hele tatt.
Og moralen? Den er veldig enkel:
Dropp minimumskrav. De fører bare til gruff – og Ali kaffe kan ikke kurere gruff i denne situasjonen, siden ingen av deres kaffetyper markedsføres… som espressobønner.
