Er du innkjøper med litt erfaring, har du sikkert irritert deg over forhandlingsforbudet i EØS-anskaffelser.
Noen ganger er det åpenbart ikke god samfunnsøkonomi å frata et helt kontinent (les: Europa) muligheten til å utøve sin innkjøpsmakt. Som vi har skrevet om før, finnes det jo unntak, men mange har ikke tid til å vente en ekstra måned på en forhandlet to-trinnskonkurranse.
Så hva gjør man da?
Hva er det du egentlig trenger?
Et spørsmål man kan stille seg selv, er om det man ønsker å gjøre egentlig er en forhandling, eller om det er noe annet.
En demonstrasjon av løsningen, kanskje?
Det er fort gjort å tro at dialog med leverandører før man har tildelt er fy-fy, men det er det jo egentlig ikke. Det er når du gir leverandørene anledning til å forbedre tilbudet sitt at det blir fy-fy. Ting du spør om for å forstå hvordan det hele henger sammen, er noe annet.
Det var dette Statens vegvesen forsøkte seg på i KOFA-sak 2024/0900. Konkurransen gjaldt kameraene i fotoboksene våre. Herunder blant annet om de kunne ta gode nok bilder til at føreren kunne identifiseres. De som har kjørt for fort i utlandet, har formodentlig erfart at dette ikke praktiseres likt i hele Europa.
Demonstrasjon
For å vite at bildene var gode nok, ville man ha en demonstrasjon. I konkurransegrunnlaget var det angitt fem konkrete formål med denne demonstrasjonen.
En leverandør klaget, og så havnet saken hos KOFA.
KOFA skulle altså vurdere om det er greit å ha en demonstrasjon av tilbudt løsning som en del av tildelingskriteriene.
For å gjøre en lang historie kort: det var greit.
Speed date
Så hva kan man lære av dette? Jo, hvis behovet tilsier det, kan man be leverandører om å demonstrere løsninger for deg som en del av evalueringen. Det viktige er selvsagt at de viser hva de tilbyr, og ikke gis muligheten til å endre på noe. I forutberegnelighetens navn er det selvsagt også viktig at leverandørene forstår hva som skal demonstreres.
Er dette en måte å omgå forhandlingsforbudet på? Nei, det er det ikke, men det er ekstra verktøy du kan ha i skuffen til din neste EØS-konkurranse der leverandørenes løsninger ikke er så lette å forstå utfra en ren skriftlig beskrivelse.
Men så var det jo en ting til du må huske på, da. I likebehandlingens navn må du selvsagt få demonstrasjoner fra alle leverandørene som har levert tilbud.
Det kan kanskje være så tidkrevende at du like gjerne kunne gjennomført en to-trinnskonkurranse i stedet? Det er ihvertfall noe å tenke på – i forholdsmessighetens navn.
Så hva velger du neste gang? Skal du lide deg gjennom en «speed-date» med 18 demonstrasjoner, eller vente en ekstra måned og velge blant de tre best rangerte?
Den som anskaffer får se.
