Statlige virksomheter får ikke brukt handlingsrommet sitt ordentlig. Hva skyldes det?
Det er ikke alltid så lett å skjønne hvilken del av forskriften man skal benytte. En ekstra forvirrende sak, er sammenhengen mellom statlig EØS-terskel og generell nasjonal terskel.
La oss ta det med teskje: Hvis kontrakten din har en kontraktsverdi som overstiger 1,3 millioner, går anskaffelsen din fra å følge de enkle Del I-reglene til å følge litt strengere regler. Denne grensen kalles ofte for «nasjonal terskelverdi», fordi det er nå du må kunngjøre konkurransen din på Doffin.
For kommunale (ikke-statlige) virksomheter er det greit nok. Over 1.3 millioner følger du regelverkets Del II opp til den såkalte EØS-terskelen, som i skrivende stund er på 2,4 millioner kroner for varer og tjenester. Over 2,4 millioner følger du EØS-reglene, som finnes i forskriftens Del III.
Greit nok. Men hva om du er statlig?
Så forvirrer forskriften
Det står jo så fint i forskriften at «EØS-terskelverdiene er 1,49 millioner kroner ekskl. mva. for statlige myndigheter».
Vent litt… 1,49 millioner? Betyr det at en statlig virksomhet skal følge Del I opp til 1,3 millioner, Del II opp til 1,49 millioner og deretter Del III?
Er det virkelig slik at statlige virksomheter har et eget regelverk for anskaffelser mellom 1,3 og 1,49 millioner?
Tror det eller ei, men svaret er ja.
Utilsiktet?
Det var nok ikke meningen, men slik har det blitt. De siste årene har departementet valutajustert EØS-terskelene sånn omtrent hvert annet år (som regel helt uten forvarsel, til en viss irritasjon for innkjøpere som liker å ha ting i orden, men det er en annen historie).
Som nevnt er det jo forskjellige terskelverdier for statlige og andre, men en gang i tiden var EØS-terskelen for statlige den samme som nasjonal terskelverdi, og når man valutajusterte EØS-tersklene, dro man med seg nasjonal terskelverdi samtidig. Dermed har statlige virksomheter vært vant til å følge Del I under EØS og Del III over – uten noen runde innom Del II. Videre har ikke-statlige virksomheter nytt godt av dette ved økt handlingsrom i Del I.
Men så, i 2022, valgte Departementet å valutajustere EØS-tersklene uten å endre nasjonal terskelverdi samtidig. Og nå har de gjort det igjen.
I skrivende stund er altså nasjonal terskelverdi på 1,3 millioner og EØS-terskel for statlige på 1,49 millioner. Vi har altså fått et «Del II-land» på 190.000 kroner.
Dette har fire konsekvenser:
- Det er forvirrende
- Det er direkte komisk å kreve at statlige skal benytte Del II på et så lite verdispenn.
- Ikke-statlige virksomheter må forholde seg til den ikke-valutajusterte grensen på 1.3 millioner, og går dermed glipp av handlingsrommet de ellers ville fått.
- Hensikten med Del II for ikke-statlige virksomheter krymper for hver valutajustering.
I praksis velger vel innkjøpere flest å trekke på skuldrene og skylde på byråkratiet og den evige debatten om hva som er riktig nasjonal terskelverdi. Statlige virksomheter velger nok stort sett å forholde seg til Del I opp til 1.3 millioner, og deretter blåse i Del II og hoppe rett på Del III videre oppover.
Krympende handlingsrom
Men hvis de ser litt nøyere på saken, så innser vel både statlige og ikke-statlige virksomheter at de går glipp av et handlingsrom fordi Departementet ikke tar seg bryderiet med å oppjustere nasjonal terskelverdi samtidig som EØS-terskelen øker.
Siden nasjonal terskel og EØS-terskel en gang i tiden hang sammen, er det jo grunn til å mene at de har en sammenheng. Sagt på en annen måte: Øker prisnivået i Europa, gjør det nok gjerne det i Norge også.
Så vil Departementet ved neste plutselige valutajustering plutselig oppjustere nasjonal terskelverdi igjen også?
Den som anskaffer får se.
