Et ønske er ingen forpliktelse

Careful what you wish for, er det noe som heter. Nå har uttrykket fått en ny mening for anskaffelser.

Vi skal til en kommune som i beste mening forsøkte å oppfylle det nye forskriftskravet om å vekte miljø tredve prosent i en vareanskaffelse. Leverandøren som ikke vant, var ikke enig i tilnærmingen, og sendte saken til KOFA.

Tildelingskriteriene var pris, kvalitet og miljø. Miljø var altså forskriftsmessig vektet med 30%. Først hadde oppdragsgiver bedt leverandørene tilby miljømerkede produkter. Den med flest produkter fikk maks poeng. Denne delen skulle telle 10%, og gikk greit.

Tre momenter

I tillegg ba oppdragsgiver om at leverandøren skulle liste opp implementerte og planlagte miljøtiltak. Dette skulle igjen telle 10% hver.

I første omgang skulle man liste opp allerede etablerte tiltak som knyttet seg til pakking og levering av varer. So far so good.

Så skulle man liste opp fremtidige tiltak, altså ting man ikke hadde etablet, men som man hadde på blokka for de neste årene.

Det var her det skar seg.

Ønsker

I beste mening skrev oppdragsgiveren det slik: «Leverandør skal beskrive kva for tiltak dei allereie har implementert, kva for tiltak dei planlegger/ønskjer å implementere i løpet av dei neste to åra.»

Ja, du reagerer kanskje også på ordbruken? De skrev altså «planlegger/ønsker».

Er det forpliktende å ønske seg noe, da?

Leverandøren som tapte konkurransen mente ihvertfall ikke det.

KOFA kommer raskt til samme konklusjon og mener at det å ønske seg noe ikke har tilstrekkelig tilknytning til kontraktsgjenstanden. Dermed var tildelingskriteriet ulovlig og konkurransen skulle vært avlyst.

Men hadde betydning, KOFA?

Det hører med til historien at ingen av leverandørene stilte spørsmål ved formuleringen før tilbudsfrist. Ifølge oppdragsgiver hadde dessuten begge leverandørene bare listet opp forpliktende framtidige miljøtiltak. Ønskene sine hadde de altså holdt for seg selv.

Så hva er moralen her? Vel den er egentlig frustrerende enkel: Feilen var de to ordene «planlegger/ønsker». Hvis det istedet hadde stått «hvilke tiltak leverandøren forplikter seg til de neste to årene», hadde sannsynligvis saken vært en helt annen.

Det er jo også verdt å merke seg at resultatet hadde blitt nøyaktig det samme, siden begge leverandørene faktisk bare hadde beskrevet miljøtiltak de forpliktet seg til å utføre.

Liten bokstav-tue kan altså velte stort lass. Heldigvis hadde oppdragsgiver valgt å vente med å inngå kontrakt, slik at de slapp et potensielt krav om positiv kontraktsinteresse fra leverandøren som fikk rett i KOFA.

Men hva kommer leverandørene til å skrive i den nye konkurransen der ønskene er visket bort?

Jo, akkurat det samme som før.