Som forbruker er du nok mest vant til å forholde deg til fastpriser, ikke timepriser. Nå står en ny timepris for fall.
Et helt nytt advokatfirma reklamerer med at nå skal alt skje til fastpris, ikke faktureres per time. Timepriser «er en fantastisk kreasjon for advokatene, men helt grusom for kunden», sier en av investorene bak selskapet. Han legger til at «det skaper en situasjon hvor jo dårligere en advokat er, jo dyrere blir det».
Det er «en drøy påstand» sier ett av advokatfirmaene de skal konkurrere med til Dagens Næringsliv.
Det er lett å forstå argumentasjonen, selv om det nok ligger mer bak en timepris enn bare selve timeprisen. Man har vel formodentlig også diskutert antallet timer. Likevel kan nok sluttregningen fremstå som ganske drøy til tider.
Forutberegnelighet, noen?
Dermed kan man jo undres om ikke enkelte tjenester kunne vært enklere håndtert med en fastpris, for eksempel tjenester som leveres av flere personer, og der kostnader til digitale løsninger også kanskje kan være prisdrivende.
En tur utenfor boksen
Men la oss kikke litt utenfor boksen først. Tenk deg at du går på restaurant. Når regningen kommer, forventer du ikke en opplisting med 0,75 timer kokk, 1,25 timer kelner og 0,15 timer oppvask, med dertil hørende differensierte timepriser og helligdagstillegg. Du forventer som regel heller ikke regning på fire egg og to tomater. Nei, de fleste restauranter pakker nok heller en slik standardisert tjeneste i en fastpris, eksempelvis «Omelett: 123 kroner». Detaljene er mange og kompliserte, men de får man ta på bakrommet.
Så hvorfor fakturerer advokater med – unnskyld uttrykket – gaffel? Er ikke likhetene mellom restauranter og advokatfirmaer ganske slående? I stedet for kokker og kelnere, har man advokater, fullmektiger og sekretærer. I stedet for egg og tomater har man blekk, papir, porto, møterom, kaffe og de lett ubestemmelige variablene kunnskap og erfaring.
Så hva koster et testamente?
Noen har allerede begynt med fastpris
Det vet formodentlig DNB en god del om. De har lenge jaktet på fastpriser i sine private rammeavtaler på advokattjenester, og de håper det skal bli flere og ikke færre som ber om fastpris fremover. I et eksempel samarbeider de med et advokatfirma om å lage låneavtaler. Her er håpet at tidsbruken skal gå fra 3-4 timer idag til et kvarter.
Ja, hva skal man fakturere da, når jobben bare tar femten minutter? Skal man gå opp til femsifrede timepriser?
Nei, her blir jo poenget å finne en fornuftig enhetspris for en tjeneste – en tjeneste som sannsynligvis leveres av en litt innviklet kombinasjon av advokater, jurister, datafolk og datasystemer.
(den digitale) kjernen
Og her er vi kanskje ved kjernen av problemet? Digitalisering handler om mer enn å gjøre A4-arket om til en PDF. Det handler om å utnytte de mulighetene som strukturerte dokumenter, algoritmer, spørringer og databaser egentlig har kunnet tilby oss i (minst) en generasjon allerede. Formodentlig har advokatbransjen sett en annen vei, siden hovedfokuset der fremdeles går på hvor mange timer du har fakturert idag. Som et bevis for det, kan du jo bare se på den siste klagen du mottok som var ført i pennen av en advokat. Var den skrevet ut på papir, signert og scannet inn igjen? Den var det, ja. Steinalderteknologi er kanskje mer fristende å beholde når effektivisering bare sees på som en vei til mindre inntjening.
Det er nok en lang vei å gå her, men formodentlig vil nykommer-advokatene i Ally få konkurranse fra andre – kanskje fra utlandet? Denne uken byttet advokatfirmaet Kluge navn til CMS Kluge. CMS har 8000 ansatte fordelt på nesten 100 lokasjoner over hele verden. De har nå altså også etablert seg i Norge, gjennom Kluge. Om CMS/Kluge har uttalte strategier om fastpris vites ikke, men det er vel ikke usannsynlig at man har tenkt tanken. Velger en slik mastodont å gå for fastpris, er ringvirkningene åpenbare.
Over til anskaffelser
La oss så ta en titt på et annet fagfelt, nemlig anskaffelser. Innkjøpskontoret AS har gitt fastpris på anskaffelsesprosjekter siden 2014, og opplever at kundene setter stor pris på det. De liker forutberegneligheten. Likevel er det mange offentlige kunder som opererer med timepris når de skal konkurranseutsette anskaffelsesfaglig bistand. Ja, i noen tilfeller avgjøres hele priskriteriet av én eneste timepris.
Da kan man jo spørre seg: er et slikt kriterie egentlig egnet til å identifisere det beste tilbudet? Hvis en leverandør bruker X timer i snitt på å gjennomføre et oppdrag og en annen bruker Y, hvor relevant blir da egentlig timeprisen?
Vi kan jo gå tilbake til restaurantverdenen og tenke oss en plakat ved inngangen: «Våre kokker koster 990 kroner per time!».
Javel? Og hvor lang tid bruker så disse kokkene på å lage omelett? Og har kelneren og oppvaskhjelpen samme timepris, mon tro? Nei, i et slikt tilfelle blir nok timeprisen mer villedende enn veiledende. Man kunne kanskje like gjerne skrevet «Ingen av våre kokker veier mer enn 89 kilo!».
Man må som kjent knuse noen egg for å lage omelett, og da er det jo greit å vite hva omeletten faktisk vil koste – før man bestiller den.
Om å sammenligne egg og tomater
Man kan lett innvende at advokattjenester etter fastpris bare vil bli enda dyrere og vanskeligere å etterprøve. Hva skal man sammenligne? Hvis advokatfirma A tilbyr testamentpakker til 9.000,-, hvordan skal man sammenligne dette med at advokatfirma B tar 12.000,- for en KOFA-sak? Med timepriser fra begge to, kunne man jo kanskje sammenlignet dem likevel?
Kanskje, ja. Spørsmålet er om totalprisen for de to tjenestene ender opp på det samme, eller om selskapet med den laveste timeprisen, bruker flest timer. Da har du kanskje skaffet deg et helt meningsløst sammenligningsgrunnlag.
Det som må til, er nok at noen tør å tenke utenfor timeprisboksen og utfordre dagens løsninger. På sikt vil det nok utkrystallisere seg sammenlignbare fastpriser for sammenlignbare tjenester. Da oppstår det brått også et rom for innovasjon – for tenk om du fant en metode for å lage omelett på halve tiden?
Hold fast på den metoden – kanskje eierne dine snart gir deg lov til å prøve den ut i praksis!
