Du har gravd deg ned i paragrafer og rettstilstander – hva er det du egentlig driver med?
Har du stilt deg selv det spørsmålet noen gang?
Tenk deg at du skal krysse en vei med en vannledning. Du har beskrevet behovet, kunngjort det, fått inn flere tilbud og gått mange runder for å komme frem til riktig leverandør. Så, på tampen av prosessen, blir du kastet inn i klager, innsigelser, innsynsbegjæringer, vurderinger av rettstilstand og om hvordan KOFA-sak ditt henger sammen med EU-rett datt.
Hva er det du driver med?
Som kjent er innkjøp et fag med (langt) flere tapere enn vinnere. Som kjent er også det offentlige en attraktiv kunde, og alle vil gjerne gjøre jobben med å legge denne vannledningen under veien din. Likevel er det jo bare en av dem som kan få jobben – uansett hva du gjør. Hvorfor skal da mesteparten av tiden brukes på leverandøren som ikke fikk oppdraget?
Det kan til tider åpne seg et ganske stort og sort hull i fremdriftsplanen din når dette skjer. Leverandøren som ikke fikk kontrakten kan be om innsyn, klage på innsyn, klage på tildeling, hevde at vinner skulle vært avvist, at evalueringen var feil, at konkurransen skulle vært avlyst, at tingretten må ta stilling til saken og at kommunen skal utlevere alle dokumenter – interne som eksterne – fra tidenes morgen og frem til idag.
Også du, da. Du som først og fremst ville ha oppstartsmøte med valgt leverandør fordi du skal krysse en vei med en vannledning.
Så hva er det du driver med?
Det er lett å påstå at du driver med feil ting.
Gjennom mange år har fokuset i offentlige anskaffelser dreid seg mer og mer mot det juridiske. Det er i større og større grad paragrafene som diskuteres, og ikke leverandørenes evne til å levere. Kan man avklare, endre eller spørre? Hva vil leverandøren som ikke vinner mene om dette?
Dette er på ingen måte uvesentlige spørsmål. Men er dette det eneste viktige?
Selvsagt ikke. Samfunnet får ikke en bedre vannforsyning av at leverandøren som utfører jobben har vært gjennom tre rettsinstanser og hundrevis av advokattimer før han får lov til å gjøre jobben. Dette er ikke en kvalitetssikring av jobben, men av prosessen med å finne rett mann til jobben.
Er dette en effektiv bruk av samfunnets ressurser? Sannsynligvis ikke.
Blir du provosert av dette? Ja, da er du kanskje advokat selv. Er du derimot ingeniør, politiker, økonom, entreprenør, eller bare rett og slett innbygger og skattebetaler, så skjønner du kanskje hvor absurd det er at en offentlig ansatt skal bruke tiden sin på meroffentlighet, miljøinformasjonslov, EU-rett og riktig henvisning til KOFA-avgjørelser, når han egentlig bare ville krysse en vei med en vannledning.
Det er rett og slett noe med forholdsmessigheten som skurrer. Selvsagt skal vi ta de korrupte. Selvsagt skal det ikke være mulig med vennetjenester i offentlige anskaffelser. Selvsagt skal ikke de som sover på jobb eller bryter med grunnleggende forventninger kunne komme unna med det.
Men hvor langt kan vi gå den andre veien før prosessen står i veien for målet?
Finnes den perfekte tildeling? Det perfekte innsyn? Den perfekte avvisning?
Selvsagt ikke. Mennesker utøver skjønn og de gjør feil. Er feilene alvorlige nok, skal de få konsekvenser. Problemet er at det offentliges handlingsrom for å få til den gode anskaffelsen blir stadig mindre når du risikerer å møte stjerneadvokatene i KOFA på begge sider av bordet. Den ene dagen avgjør de saken din om avklaringsretten i saken om solskjerming, der tidsbruken på klagebehandlingen er like stor som jobben med å montere selve blendingsgardinene (og dette inkluderer ikke ødelagt nattesøvn). Den neste dagen representerer de leverandøren som ikke fikk levere jobben med å krysse en vei med en vannledning.
Øker tilliten til det offentlige når det er slik? Enhver sak kan jo prosederes og ethvert syn vidløftiggjøres. Det er ikke advokatens jobb å argumentere for at han tar feil. Det er det jo den andre advokaten som skal gjøre.
Tenk om du i stedet hadde hatt begge advokatene til din disposisjon for å sikre en best mulig gjennomføring av anskaffelsen – sammen med leverandørene? Hva ville skjedd da?
Vel så fort de hadde kranglet seg ferdig om riktige kriterier, rettstilstand og tolkning av relevante og tilstøtende avgjørelser, ville de sannsynligvis pekt på elefanten i rommet, de også.
Deg.
Du er den viktigste i en anskaffelse, og det er det ingen som kan komme unna. Det er du som eier behovet. Det du sier og mener (innen rimelighetens grenser, så klart), er essensen i enhver anskaffelse. Det er du som vet hvor viktig det er å sikre en bedre vannforsyning. Det er du som vet at veien ikke kan være stengt lenger enn nødvendig. Du vet hvilken katastrofe det ville være å velge feil leverandør til jobben.
Skulle du ikke ønske at folk da hørte litt mer på deg, og bare litt mindre på leverandøren som ikke vant, men som viser til en perifer bisetning i en obskur dom i en knapt sammenlignbar sak på en helt annen kant av landet?
Verden består heldigvis ikke av bare advokater. Den består like heldigvis ikke bare av politikere, økonomer, akustikere eller geologer heller.
Den består av et mangfold av fagområder. Fagområder som alle kan være like viktige for at prosjektet ditt skal bli vellykket.
Så neste gang du graver deg ned i paragrafer, still deg selv spørsmålet:
Hva er det du egentlig driver med?
Det du egentlig driver med, er innkjøp.
Og hva skal en stakkars innkjøper gjøre? Jo, du må høre på alle sammen, og finne en forholdsmessig balanse mellom de forskjellige hensynene, det være seg de politiske, økonomiske, tekniske… eller juridiske.
Bare da får du til den gode anskaffelsen. Bare da får allmennheten tillit til at offentlige anskaffelser skjer på en samfunnstjenlig måte.
Og for å snu trenden, betyr nok det at du må lære deg til å høre litt mindre på advokatene.
Klarer du det?
Den som anskaffer får se.
