En fersk gebyrsak fra KOFA kan få en til å lure på hva hensikten med intensjonskunngjøringer egentlig er.
I KOFA-sak 2023/0812 blir DFØ ilagt gebyr for å ha brutt kunngjøringsplikten. Dette til tross for at de har benyttet intensjonskunngjøring og foretatt markedsundersøkelser i forkant.
Bryter ikke det med hele intensjonen (!) bak intensjonskunngjøringer, da?
Reglene først
Intensjonskunngjøringer benytter man når man mener det ikke finnes andre leverandører i markedet. Det er altså en måte å spare tid på hvis det ikke har noen hensikt å kunngjøre en konkurranse, fordi du vet at du bare vil motta ett tilbud. Hvis kontraktsverdien er over EØS-grensen, må du kunngjøre intensjonen din minst 10 dager før du faktisk inngår kontrakten du selv mener at ingen andre kan inngå enn den du har pekt ut.
Dette gjøres ofte, og det sparer mye tid. Ikke bare går det raskere (10 dager mot minimum 40 dager), men du bruker også mindre tid på saksbehandling: du trenger ikke lage et konkurransegrunnlag og du trenger ikke evaluere innkomne tilbud. Sett i lys av lovens §1 og kravet om effektiv ressursbruk, er det selvsagt at det må finnes en slik unntaksregel.
I teorien ihvertfall. Men så var det praksis da.
Det holder selvsagt ikke å bare påstå at det bare finnes en leverandør i markedet. Det må også begrunnes. Det var her det gikk galt.
Du husker kanskje forrige ukes sak om at man ikke må glemme selve begrunnelsen når man påberoper seg unntak fra de nye miljøbestemmelsene? Vel, denne saken bærer litt preg av samme problem.
Den eneste beste
La oss spole litt tilbake. Jobber du med IT på ett eller annet nivå, har du nok helt sikkert hørt om Gartner Group. Selskapet har eksistert i over førti år, og har tusenvis av ansatte. De leverer en kontinuerlig strøm av statistikk, trender og innsikt i alt som rører seg i dataverdenen. Driver du med IT, er det nok ganske naturlig at du lener deg på Gartners «Magic Quadrant» eller andre, Gartner-spesifikke, fremstillinger for å forstå «bildet».
Går vi over til klassisk musikk, så er det idag Steinway som fyller samme rolle. Som vi har skrevet om før, så er det mange oppdragsgivere som vil, eller føler at de må, kjøpe Steinway-flygler til sine nye kulturhus og konsertsaler, fordi artistene nekter å spille på noe annet. Også her har intensjonskunngjøringer blitt brukt, og også her har oppdragsgivere gått i baret.
For det finnes jo andre flygler. Det kan både Yamaha, Bösendorfer, Bechstein, Schimmel og Kawai skrive under på.
Men det finnes bare én Steinway, vil noen si. Javel, da må du begrunne det. Hvorfor er ikke Schimmel bra nok? Hvorfor skal ikke Yamaha få en sjanse? Er ikke Bösendorfer minst like dyr? Har ikke Kawai god nok klang? Begrunnelsen for å velge Steinway er rett og slett at de internasjonale artistene vil nekte å spille hvis de ikke får spille på Steinway. Det er kanskje ikke så lett for en konsertarrangør å gjøre noe med.
Bryte ut av formen
Kanskje historien er den samme i IT-verdenen? Microsofts monopol på kontorstøtte trues nå av den tyske stat som velger å gå over til Linux og OpenOffice. Det er et særdeles modig valg og truer et hegemoni som har preget den offentlige arbeidsplassen i over en generasjon. Kan det være at Gartners «monopol» på trender og meninger også kan utfordres?
Sannsynligvis. Den gangen Debussy komponerte (du vet, han som lagde Clair de lune) var det pianomerket Bluthner som ble preferert, ikke Steinway. Smak, fortrinn, markedsposisjoner og hegemonier endrer seg.
Det er innkjøperens jobb å følge med i timen.
KOFA mener DFØ ikke har fulgt med. Gartner er ikke lenger enerådende, og argumentasjonen om at de er det, må bygge på noe mer enn at man alltid har brukt Gartner. Det er essensen i gebyrsaken: det skulle foreligget en bedre begrunnelse for valget.
Det er lett å forstå DFØ. De kunngjorde en intensjonskunngjøring, og i to uker kunne eventuelle konkurrenter si ifra at de mente de også kunne levere. Det skjedde ikke. De ansatte i DFØ hadde opplevd dette før også på andre arbeidsplasser: intensjonskunngjøring og null innsigelser. Det var rett og slett ikke noen vits i å konkurranseutsette, mente de.
En konkurrent på horisonten
Men så kommer en ny aktør på banen. En alternativ til Gartner (eller Steinway eller Microsoft Excel). I vår sak heter alternativet Radar Norway AS, og de mente – litt for sent for intensjonskunngjøringen – at de kunne konkurrere.
Rundt tiden for intensjonskunngjøringen til DFØ inngår IKT-Norge et samarbeid med denne leverandøren. Hensikten var å «samarbeide om å utvikle bedre dataunderlag og kvalitetsanalyser for å hjelpe næringsliv og myndigheter til å ta bedre beslutninger». Høres veldig ut som en konkurrent til Gartner, ikke sant?
Sett i lys av dette, er det underlig at ikke Radar Norway kom med en innsigelse på DFØs intensjonskunngjøring. Man kan kanskje også mene at det var underlig av DFØ å ikke kjøre en vanlig konkurranse i stedet, men på tidspunktet for intensjonskunngjøring, var det jo ikke så mye konkret å gripe fatt i – bortsett fra en intensjon (!) om å lage noe nytt og bedre.
Formodentlig vil Gartner group møte flere konkurranser og færre intensjonskunngjøringer i årene fremover på grunn av KOFA-sak 2023/0812. Hvis Gartner fortsetter å vinne disse konkurransene på nøytralt grunnlag, så er de jo fremdeles best. Men sett at konkurrenten er rimeligere, bedre, raskere og mer presis i sin tilbudte innsikt? I så fall er det kanskje verdt både gebyr og ekstraarbeid med konkurransegjennomføring. Kanskje DFØs gebyr rett og slett bidrar til innovasjon? Det kan jo være en trøst.
Den som intet våger, intet vinner. Framover må alle se enda nøyere på begrunnelsene sine for å intensjonskunngjøre, eller rett og slett velge å konkurranseutsette behovet sitt i stedet.
Både Gartner, Steinway og Microsoft Excel kan ha godt av litt sunn konkurranse!
