Vi trenger mer mer åpenhet, hører vi fra både høyre og venstre. Med åpenhet følger tillit, og med tillit følger oppfyllelse av anskaffelseslovens §1. Dermed må vi sørge for at alt er så åpent som mulig. Alltid.
Joda. Men det er ikke riktig så enkelt.
At konkurransegrunnlag og beslutningsprosessene rundt tildeling skal være åpent, er forsåvidt enkelt å oppnå. Alt publiseres på Doffin, og selv om enkelte KGV-leverandører profiterer på å putte konkurransegrunnlag bak betalingsmurer, er det stort sett greit å få tak i opplysningene, eventuelt ved å henvende seg til innkjøperen som kunngjorde de. Ja, så lenge dokumentene ikke avslører opplysninger om kritisk infrastruktur, da. Da trumfer nasjonal sikkerhet åpenhetskravet. Glatt.
For vi vil jo ikke at kinesere, russere eller svensker skal grave for mye i hvordan vi har satt opp brannmurene våre, eller hvor man finner svake punkter i strømleveransen. Det sier seg jo selv, hva?
Ser du at det er en parallell her? La oss ta en tilfeldig valgt svenske som gjerne vil skape kaos i norsk strømforsyning. Hvis han bare kunne kreve innsyn i alle opplysninger om master, distribusjonssentraler, knutepunkt og beredskapsplaner, ville det kanskje vært en smal sak for ham å skape kaos? Kanskje han mente at svenskene fortjente mer enn bare Jemtland og Herjedalen den gangen i 1645?
Men dette får han jo ikke tilgang til. En slik tilgang ville jo ført til tap (eller redusert gevinst) for Norge, og det kan vi ikke ha noe av. Alle skjønner jo det.
Konseptuelt er det mange likhetstrekk mellom nasjonale sikkerhetshensyn og forretningshemmeligheter i tilbud. Land konkurrerer faktisk med hverandre, og som vi har sett (også etter 1645) kan konflikter endre levevilkårene for folk i forskjellige land. I makroperspektiv blir hemmelighold dermed viktige elementer for å sikre sine nasjonale interesser.
I mikroperspektiv er det også slik for leverandører. For å sikre sine markedsandeler, er det viktig at ikke konkurrentene vet for mye om hvordan du tenker. Hvis ikke kan du jo oppleve økonomisk tap (eller redusert gevinst) med de følger det får for dine ansatte.
Men sett litt fra utsiden er jo begge deler ganske absurd. Her sitter vi, på hver vår side av en nasjonal eller selskapsmessig grense og krangler om de samme ressursene – uansett om vi snakker om mineraler eller ingeniører.
Så ser vi ikke at alle bor på den samme planeten og er fanget av den samme tyngdekraften. Vi ser ikke at alle er medlemmer av Homo sapiens og deler nøyaktig de samme behovene for mat, vann og trygghet.
Grensene er kunstige – både de nasjonale og de selskapsmessige. En litt annen miks av forhandlere ved freden i Brömsebro, og Herjedalen hadde vært norsk territorium istedet for svensk.
De er kunstige, disse grensene, men de er der. Kanskje fordi det er grenser for hvor langt tilliten vår strekker seg. Hadde vi fjernet grensene sånn helt plutselig, er det grunn til å tro at det hadde oppstått kaos – vi har ihvertfall ikke tillit nok til hverandre til å tro noe annet.
Men det finnes jo måter å samarbeide på på tvers av både land og selskap. For nasjonale interesser har vi et veritabelt hav av organisasjoner fra FN til vennskapsbyer. For selskaper har vi standarder. Hvor hadde vi vært idag uten SI-systemet, ASCII eller ISO? Alt dette er standarder som selv de argeste konkurrenter er omforent om, og ikke det minste engstelige for å fortelle hverandre at de bruker.
På mange måter er vi åpne. Bare ikke alltid. Til det har vi ikke nok tillit til hverandre.
Reglene om taushetsplikt og forretningshemmeligheter er følgelig utslag av status quo. Vi er ikke beredt til å dele alt, for da mener vi at samfunns- og selskapsstrukturene våre ville rakne – eller ihvertfall knake i sammenføyningene.
Tenk på det neste gang noen ber om innsyn i tilbudet ditt.
