Kan vi bruke opp rammeavtaler?

En nyere avgjørelse fra EU-domstolen (C-216/17) hevder at en rammeavtale kan brukes opp. Hva innebærer det?

Vi har vel et ganske godt grep om hva en rammeavtale er for noe. Det er en avtale om at noe (eller noen) skal kjøpes fra ett eller flere firmaer i en bestemt periode. Vi gjør dette for å sikre riktige priser, rasjonelle leveranser, konkurranse i markedet … og for å oppfylle regelverket slik at vi ikke samlet sett driver med ulovlige direkteanskaffelser.

Som vi har snakket om før, er det ikke sikkert at det du trenger egentlig egner seg for en rammeavtale, men hvis du kommer til at det er en rammeavtale du trenger, så har du nå fått en liten gavepakke fra EU-domstolen, i form av følgende, flotte avsnitt:

«61. Second, under Article 32(3) of Directive 2004/18, where a framework agreement is concluded with a single economic operator, contracts based on that agreement must be awarded within the limits of the terms laid down in the agreement. It follows that the contracting authority that is an original party to the framework agreement can make commitments on its own behalf or on behalf of the potential contracting authorities that are specifically indicated in that agreement only up to a certain quantity and once that limit has been reached the agreement will no longer have any effect.

Joda. De kan skrive, disse juristene. Hvor mange punktum og komma var det i det avsnittet?

Sagt litt enklere: de mener at du kan “bruke opp” en rammeavtale.

Tenk deg at du har konkludert med at du trenger en rammeavtale på elektrikertjenester, og at du kikker litt i regnskapene for de siste tre-fire årene. Rundt regnet bruker du et sted mellom 30.000 og 1 million hvert år. Når du kikker nøyere etter, så ser du at det ene året med skyhøyt forbruk var når du fikk beskjed om å sette inn jordfeilbrytere i alle bygg. Du tenker med deg selv at det kommer du neppe til å måtte gjøre igjen, så du anslår verdien på rammeavtalen til… tja, 100.000 per år? For sikkerhets skyld setter du 100-200.000 per år, altså en total kontraktsverdi på inntil 800.000 eks mva.

Flott. Det blir en konkurranse etter forskriftens Del I. Et par uker senere har du rammeavtalen på plass.

Enkelt, hva?

Ingenting er enkelt. Etter noen uker kommer elkontrollen og påpeker at en lang rekke sikringsskap må byttes ut. Totalsum: halvannen million.

Brått har du “brukt opp” rammeavtalen din, siden du nå har brukt nesten dobbelt så mye som den utlyste rammen bare på disse hersens sikringsskapene.

Men må du kunngjøre en ny konkurranse? Ja, EU-dom eller ikke, så bør nok kanskje det, siden du fulgte regelverkets Del I, og bare spurte tre lokale firmaer om tilbud. Verdien på denne kontrakten viste seg jo i praksis å være så stor at den skulle vært kunngjort – kanskje i hele EØS-regionen, til og med.

Dette kunne du kanskje løst hvis du hadde satt inn en klausul om at du forbeholdt deg retten til å konkurranseutsette større enkeltarbeider separat. Men noen slik klausul hadde du ikke tenkt på.

Dermed er det tilbake til tegnebrettet. Du vurderer en stund å fortsette avtalen likevel, men du innser at ingen av de tre små elektrikerfirmaene nok egentlig var ideelle til såpass store oppgaver som det de endte opp med å få i fanget. Med litt gruff får du sagt opp avtalen og går i gang med ny kunngjøring.

Denne gangen slår du på stortromma og gjennomfører en Del III-anskaffelse, med ESPD-skjema, TED-kunngjøring og full pakke. Volumet er oppjustert til 1 million per år, og etter en betydelig mer omfattende prosess, med klager fra forsmådde/forbigåtte lokale leverandører, festlig omtale i lokalpressen om at kommunen må få elektrikerhjelp helt inne fra byen og mye blod, svette og tårer, sitter du der noen måneder senere med en ny avtale. Denne gangen kan ingenting gå galt!

Eller?

Vel, Murphy viser seg å lure i buskene, eller i den nye elforskriften, for å være helt presis. Det viser seg å være veldig mye som må utbedres, og både lokalpressen, politikerne og diverse andre interessenter er veldig opptatt i at dette løses så fort som mulig. Så blir det overspenningsvern, enda tryggere jordfeilbrytere, ledlys, ny kabling og nye stikkontakter over hele fjøla. Før du vet ordet av det, har regningene kommet opp i svimlende 3.9 millioner kroner, og det på bare litt over halvannet år. Kommunens elanlegg er nær ved å motta eltilsynets sikkerhetspris, og alle er lykkelige over at strømmen går der den skal og stoppes når den ikke skal det.

Alle er lykkelige unntatt deg. Du har nemlig nettopp fått en ny EU-dom i fanget. Der står det – svart på hvitt – at du er i ferd med å bruke opp rammeavtalen din, og at du straks må ut på ny konkurranse. Den skulle egentlig vare i fire år, men summerer du opp regningene, er det slutt etter under to.

Søren, tenker du. Disse elektrikerne jeg har avtale med nå har jo akkurat lært seg byggene, og nå går jo alt på skinner. Skal jeg virkelig måtte gå gjennom en ny anskaffelsesprosess akkurat nå?

Du kan jo spørre deg om mange ting. Burde du visst at dette kunne skjedd? Skulle du tatt høyde for det uforutsette og lagt til grunn en ramme på 2-8 millioner i stedet? Skulle du tatt noen forbehold om at du ikke vet omfanget? Ville det hjulpet? Ville leverandørene gitt deg bedre tilbud om de trodde det kunne blitt helt opp i åtte millioner i året? Ville de blitt skuffet om det ikke ble to?

Jeg vil tro at de fleste innkjøpere gjerne skulle vært EU-domstolens C-216/17 avsnitt 61 foruten. Avsnittet bærer lite preg av praktisk erfaring med anskaffelser. Det den i prinsippet sier er at alle innkjøpere skal anskaffe krystallkuler og akuttkapasitet til å terminere kontrakter i tide og utide.

Mon tro om det vil bidra til bedre konkurranse og bedre tilbud? For hva er egentlig best for leverandøren? Å vite at kontrakten fordufter i et en rosa juridisk tåke i det øyeblikk den når taket, eller å vite at kontrakten kan bli både større eller mindre enn anslaget – avhengig av hva det faktisk viste seg at oppdragsgiver egentlig fikk behov for i rammeperioden?

Heldigvis er punkt 61 i C-216/17 i kategorien av uttalelser som ikke hadde direkte effekt på utfallet av den angjeldende dommen (obiter dictum, som nerdene kaller det). Vi kan dermed formode at den heller ikke vil bli tillagt så fryktelig stor vekt. Eller, siden vi har med jurister å gjøre her, så kunne vi kanskje heller si at det har formodningen mot seg. Det finnes som kjent både fornuftige og (anskaffelses)erfarne jurister også.

Vi får håpe på det. I mellomtiden blir vel jobben for innkjøpere å gjøre anslagene videre og forbeholdene vagere.

Den som anskaffer får se.