Du har kanskje hatt tysk på skolen? Da har du kanskje fått tilbake en stil med flere røde rettelser enn svart stil? Så var det tilbake for å pugge kasus, sterke verb og riktig valg av pronomen. Formodentlig ble det mindre rødt neste gang.
Vi er voksne nå, og ferdig med tyskstil for evig og alltid.
Trodde vi, ja.
Har du tatt deg jobb innenfor offentlige anskaffelser, har du sikkert av og til lurt litt på om du egentlig kan kalles voksen likevel. Du får nemlig jevnlig passet ditt påskrevet av de som ikke fikk kontrakten. Hver gang du tildeler, er det en strøm av edder og galle fra flertallet – altså alle de som ikke fikk kontrakt. Skal vi tro denne strømmen, har du egentlig ikke annet å gjøre enn å smøre matpakke, putte den i sekken og sette kurs tilbake til skolebenken igjen.
For det viser seg at uansett hvor godt forberedt du er, og uansett hvor riktig du har beskrevet, evaluert og besluttet, så får avgjørelsene dine såvidt alvorlige konsekvenser for leverandørene at det som regel er noen der som er villige til å kjempe med nebb og klør for å ikke tape likevel.
Er det ditt problem? Egentlig ikke. Hadde den som kjempet med nebb og klør vunnet, ville noen andre tapt – og har du gjort jobben din riktig, ville tapet til og med vært ufortjent.
Sagt på en annen måte: Uansett hvem du velger, vil noen kunne utfordre beslutningen din. Da er det like greit å velge den riktige.
Du: en full sjømann
Men høres ikke dette litt underlig ut? At du skal kunne overprøves selv om du har gjort rett? Vel, for det tilfelle at du ikke har gjort rett, så må jo leverandører kunne overprøve deg. Du kan jo ha tildelt som en full sjømann – uansett hvor voksen du er. Du kan også ha gjort feil som du enten ikke har sett, eller ikke vil se. Kort sagt: samfunnet må ha en sikkerhetsventil for å stoppe fulle, korrupte sjømenn fra å tildele kontrakt til sine sjøfartskolleger, med penger under bordet, flasker med rom og alt det der.
Men er det piratvirksomhet i enhver anskaffelse da?
Neppe. Stort sett er beslutningene fattet av folk som deg og meg, som hverken er fulle, korrupte, villfarne eller bevisstløse.
Ja, beslutningene er som regel også tatt av en gruppe personer. Eventuelle fulle, korrupte, villfarne eller bevisstløse deltagere i slike grupper kan følgelig lett kastes på båten av et edru flertall.
På toppen av dette er beslutningene stort sett fattet av voksne og erfarne personer. Personer som har bestått eksamen.
Sagt på en annen måte: hvis anskaffelsen din hadde vært en tyskstil, ville det nok ikke vært så mange røde anmerkninger.
Likevel blir du oftere og oftere overprøvd. Det er som om tysklæreren henger over skuldra di fremdeles.
Kostbart for samfunnet
Dette er kostbart for samfunnet. Kjensgjerningen er at det er flere tilbydere enn kontrakter, og da vil noen tape. Sånn er det bare. Hvorvidt den som vant er den beste, er til en viss grad en subjektiv oppfatning, der den som faktisk skal bruke varen eller tjenesten ideelt sett bør ha det siste ordet.
Rettsvesenet ser ut til å kobles inn oftere og oftere, eksempelvis med helt grunnløse midlertidige forføyninger. Dette er kostbare og tidkrevende prosesser, som krever grundige forberedelser – selv om du vet at du har rett. Da blir innkjøperen ofte liggende våken om natta og tenke tilbake til eksamenstiden – og tyskstilen.
Psykolog, please
Burde det finnes et psykologtilbud for offentlige innkjøpere? Kanskje. Sannsynligheten er ihvertfall ganske stor for at du vil bli jevnlig herset med av advokater, og at dette kan gå på selvfølelsen løs. Kanskje ikke første, andre og tredje gang, men tiende og femogtyvende gangen det kommer et utskrevet og innskannet dokument dumpende ned i postkassen med påskriften «undertegnede representerer…», så kan det hende du begynner å lure på om det er deg det er noe galt med.
Det er ikke noe galt med deg. Har du mottatt femogtyve klager ført i pennen av advokater, er sannsynligheten tvert imot ganske stor for at du er erfaren, oppegående og kyndig. Hvis ikke ville Økokrim og/eller menn i hvite frakker kommet og hentet deg for lenge siden.
Kan ikke overprøves
Mye av problemet ligger i at skjønnsutøvelsen i anskaffelsesregelverket kan overprøves. Det finnes mange eksempler på regelverk der det ikke er slik. For eksempel ved førerprøver. Der er det faktisk ikke mulig å overprøve sensors skjønnsutøvelse. Uansett hvor urettferdig dette måtte fremstå, så har vel Vegdirektoratet kommet frem til at det ikke ville gavnet trafikksikkerheten om alle førerkortkandidater skulle hatt en advokat i baksetet – i tillegg til kjørelæreren.
Det samme gjelder vel ved eksamen. Det er ihvertfall få advokater å spore i gymsalene rundt omkring i landet under eksamenstiden.
Er det et slikt samfunn vi ønsker oss? Et samfunn der enhver beslutning skal tilbringe årevis i rettsapparatet? Ønsker vi at barnehagen som skulle bygges skal forfølges til Høyesterett, slik at barna som skulle gått der brått får bruk for ungdomsskole i stedet?
Og selv om skjønnsutøvelsen kan overprøves, skal det faktisk ganske mye til før retten gjør det. Likevel er det mange forbigåtte leverandører som prøver seg.
Atter, atter subsidiært anføres at…
Et annet irriterende fenomen, er subsidiære påstander. Altså at hvis retten ikke går med på det ene, så har man et nytt kort i ermet. Ja, det finnes også eksempler på atter subsidiære påstander. Altså tre lag med gruff – for å si det mer folkelig.
Det begynner gjerne slik: Leverandør A vinner og B blir sur. Leverandør B ber først om innsyn i As tilbud, deretter klager han på at han får se for lite av As tilbud – selv om han har ment at de samme opplysningene er hemmelige i sitt eget tilbud.
Når man så har «forhandlet» seg frem til en passende tolkning av taushetsplikten, går leverandør B videre til klagen. Den vil stort sett starte med skjønnsutøvelsen – altså at oppdragsgiver ikke har evaluert riktig. Skulle en slik klage bli avvist, blir neste skritt å gå løs på tildelingskriteriene og påstå at de er ulovlige og at konkurransen skulle vært avlyst. Dersom også dette slår feil, vil man typisk lete med lys og lykte etter formelle feil og hevde at valgte leverandør skulle vært avvist, at konkurransen skulle vært avlyst, fordi det mangler et punktum i kunngjøringen.
Underveis nærmer karensperioden seg, og du velger å utvide den. Da aner leverandør A problemer, engasjerer egen advokat og ber om innsyn i klagebehandlingen.
Når du vel har avvist alle klagers påstander, står klager igjen med to muligheter: KOFA eller tingretten. De prøver gjerne begge, slik: først ber de deg avvente tildeling til KOFA har hastebehandlet saken. Nekter du dette, truer de med midlertidig forføyning.
Det er nå du er «damned if you do and damned if you don’t». Velger du å gi etter for leverandør B, vil leverandør A forfølge saken. Velger du å inngå kontrakt med leverandør A, vil leverandør B kreve positiv kontraktsinteresse.
Er alt dette riktig ressursbruk når det uansett ikke hadde vært mulig for den offentlige virksomheten å inngå kontrakt med begge?
Det er selvsagt leverandøren som tapte som bestemmer hvor langt han vil gå, men han kan bli ansporet av en part vi ikke liker å snakke så mye om i Norge: Advokater.
You have the right to remain silent
Vi i Norge har vokst opp med «Lov og Rett i LA» og andre advokatserier. Vi har hørt utallige detektiver feilsitere «absolutely everything you say, feel or do, can and will be used against you in a court of law!». Vi har hørt om pudler og mikrobølgeovner, om bobiler som faktisk ikke hadde autopilot likevel. Om kaffekopper med varmt innhold og bakspeil som ikke likevel gjenga virkeligheten i 1:1-skala.
Og vi flirer og ler av disse hjelpesløse amerikanerne. Når vi er på ferie i Florida henger reklameskiltene tett langs motorveien «skadet? våre advokater hjelper deg». Advokater? I Norge er det ambulansepersonellet som hjelper deg – og de tar ikke betalt engang.
Men jobber du med offentlige anskaffelser, kommer du tett på denne problemstillingen. I det ene øyeblikket sitter en høyt profilert advokat på TV og sier at en anskaffelse er lovlig. I neste øyeblikk velger den samme advokaten å gå løs på en offentlig virksomhet som har gjort omtrent det samme. Noen uker senere sitter vedkommende som KOFA-medlem. De bytter hester og lever godt på timene de fakturerer for å redde klienten. Uansett hvilken side av bordet klienten måtte sitte på. De skriver bøker, holder foredrag og de hjemsøker deg om natta, når du ikke får sove fordi du skal i tingretten dagen etter for å forsvare beslutningene du og faggruppen gjorde – for kommunen din. Fordi du trodde du var voksen og edruelig – men neida. Det har «formodningen mot seg».
Så da kan man jo spørre seg: er det for mange advokater i offentlige anskaffelser? Har vi fått «amerikanske tilstander»?
Advokater er ålreite
Vel, problemet er ikke advokatene i seg selv. De er stort sett hyggelige folk som bare gjør jobben sin. Jobben består i å føre sin klients sak – uansett hva den måtte være. De forventer å bli møtt av en like profesjonell advokat som representerer motparten. De hilser og smiler i rettssalen, setter seg ned og går etter ballen – ikke spilleren.
Stort sett, ihvertfall.
Nei, problemet er systemet. Systemet åpner for kritikk, og da vil den komme. Når du fikk igjen tyskstilen, kunne du bli så forbannet du bare ville på den hersens tysklæreren, men din eneste reelle løsning for å komme videre, var å bevise at du kunne bedre ved neste innlevering. Å gå løs på tysklæreren med påstander om vilkårlig eller urimelig retting, hadde lite for seg. Læreren ville i beste fall nedlate seg til å minne deg om at det er mange elever, og bare èn ledig jobb hos den tyske ambassaden. Den jobben burde jo fortrinnsvis gå til den med færrest rødmarkeringer.
Så: stå på. Vis at du er god. Advokaten tar feil. Sov godt.
Keine sorge.
